Myten om den syke mannen

av Haakon Bull-Hansen

Gjennom de siste tiårene er det blitt framdyrket et bilde av et menneskelig hankjønn som insisterer på å spise usunn mat, er innadvendt og følelseshemmet, tar unødig risiko og utgjør en fare både for seg og sine omgivelser. Da er det jo bare logisk at denne atferden gir menn høyere kreftdødelighet enn kvinner. Sånn kan virkeligheten leses ut fra Stortingsmelding og andre offentlige dokumenter. Problemet er bare at den siste påstanden mangler vitenskaplig bevis.

Interessen for menn og kreft oppsto hos meg da jeg og to andre mannlige kreftpasienter havnet på samme firemannsrom på Radiumhospitalet i november 2007. Vi var der for å få cellegift, og sto foran et tøft halvår som pasienter. Lenket til behandlingsapparatet fant vi et sårt tiltrengt fellesskap, og kalte oss Strålekameratene. Under oppholdet opplevde vi at Kreftforeningen lanserte kampanjen ”Menn og kreft”. På hjemmesiden deres fant jeg da følgende påstand:

«Menn har betydelig høyere dødelighet av kreft enn kvinner, og ifølge undersøkelser skyldes det at menn er redde for sykdom og svakhet, og derfor lite flinke til å snakke om sykdom, noe som igjen fører til at de går sjelden til legen og derfor har mer fremskreden kreft når de kommer til behandling.»

Hvem har skyld?

Ved første øyekast kunne argumentasjonen virke logisk, men samtidig for drøy til å være sann. Hvor kom påstanden fra, og hvor var faktaene som underbygget den? Ett år senere, da jeg hadde ristet av meg sykehuslukten, begynte jeg å arbeide med boken om Strålekameratene. Da kom jeg over den hittil siste Stortingsmeldingen (nr. 8. 2008-2009) om helse. Her videreføres argumentasjonsrekken om at menn selv kan være skyld i sin tidligere død, og kildene er bl.a. Kreftforeningen. Stortingsmeldingen nevner riktignok at kvinner har flere plager enn menn, og bruker mer piller osv., men så kommer følgende kraftsalve om menn og helse:

«Talet på mannsspesifikke sjukdomstilfelle (især prostata- og testikkelkreft) aukar, og menn har særleg høg dødsrisiko som følgje av ulykker. Menn er overrepresenterte i sjølvmordsstatistikken, og psykiske problem blant menn synest å vere underbehandla. Nyare forsking viser at éin av fire foreldre som gjennomgår eit samlivsbrot, blir sjukmeld etter brotet. Dette rammar mange menn.»

Det er som å være med i en ”finn fem feil”-konkurranse, hvor den som mener mannen er ok får null poeng. Selv om hver av påstandene i sitatet nok kan ha en form for statistisk underlag, fremstår helheten for meg som nokså tendensiøs til å være i et offentlig dokument. Og jeg spurte meg selv hva som var hensikten – å pålegge mannen skyld? Som kreftpasienter var jeg og strålekameratene i en tilstand hvor immunsystemet er svekket på alle felt, og påstanden traff oss midt i den dårlige samvittigheten. Jeg måtte finne ut hva som lå bak.

Jakt på fakta

Etter uker med dokumentlesning og intervjuer med kirurger, onkologer og kjønnsforskere, sto jeg fortsatt igjen med bekreftende, men ulne svar. Da møtte jeg professor Sophie Fosså, spesialist på menn og kreft, på Radiumhospitalet, og stilte det samme spørsmålet: Kan man tilskrive mannens høyere dødelighet at han kommer senere til legen og derfor har en mer fremskreden kreftdiagnose enn kvinner?

”Nei”, sa Fosså kontant, ”Det er ikke bevist. Jeg vet at Kreftforeningen har påstått at det er sånn, men å sammenligne kvinner og menns kreftsykdom blir feil. Det går ganske enkelt ikke å sammenligne brystkreft og prostatakreft. Selv når kvinner og menn har samme type kreft, kan den arte seg ulikt for de to kjønnene. Det er sikkert mulig å forske på dette, men det er ikke blitt gjort. I mangel av bevis gjentar man bare en hypotese til man tror den er sann.”

Etter samtalen med Fosså ble jeg virkelig betenkt. Det er et anerkjent prinsipp at forskning kan brukes som grunnlag for, men ikke til å legitimere den politikken som føres. Her ser det ut for at myndigheter og kreftforeningen ”tolket kvalitative funn urimelig langt”, som en kjønnsforsker formulerte det i en samtale. Sånn blir myter til fakta.

Sykdom som straff

Gjennom det siste tiåret har det blitt framdyrket et bilde av mannen som en ubehjelpelig figur som ikke vet sitt eget beste. Derfor ødelegger han helsen sin og får tidlig kreftdød som straff. Nå kan vi i hvert fall avkrefte at det er grunnen til vår noe høyere kreftdødelighet. Likevel er det et faktum at menn dør tidligere enn kvinner, enten det skyldes sykdom, ulykker eller alderdom.

Men er det mannens skyld? Noe av forskjellene i levealder tilskrives kjønnets biologiske egenart, som for eksempel testosteron, og har hittil ikke fått noen helhetlig forklaring. En konsekvens av dette er at han er fysisk sterkere, har farligere jobber og driver med mer dristige hobbyer osv. Han er med andre ord mer villig til å ta risiko enn kvinner.

Spørsmålet er om denne egenskapen anses som verdifull i vårt samfunn. Det er antagelig lenge til kvinnene dominerer i risikofylte posisjoner internasjonale businessledere, nordsjødykkere, anleggsarbeidere, brannmenn og spesialsoldater. Men uansett kjønn burde disse gruppene ha krav på å behandles ut fra faktiske forhold, og ikke stemples ut med fordommer og negative myter.

Fra myte til politikk

Etter at jeg begynte å arbeide med boka om Strålekameratene høsten 2008, har Kreftforeningen slettet det famøse sitatet fra sin hjemmeside. Både i foreningenes informasjon og i offentlige dokumenter brukes nå mer forsiktige vendinger. I massemediene og på Internett dukker det likevel stadig opp referanser til den påståtte vitenskaplige sannheten om menn og kreft. Det tyder på at påstanden om menns selvforskyldte død er rotfestet i vår kollektive bevissthet, og dermed en levende myte.

Det avgjørende spørsmålet er om diss forestillingene får normativ kraft. Med andre ord, om fordommene smitter fra teori til praktisk politikk. Jeg kan tilføye at ingen av strålekameratene følte oss diskriminert i helsevesenet på grunn av vårt kjønn. Men da jeg spurte en kvinnelig kjønnsforsker om hennes opplevelse, betrodde hun meg at det er betydelig vanskeligere i dag å få midler til forskning på menns helse enn på temaer som angår kvinner.

Vi venter spent på neste stortingsmelding.

——————————————-

Mer:

Publisert som kronikk i Dagsavisen 31.01.2012
Kommentarer ved bl.a. Anne Lise Ryel (Kreftforeningen).
Følg Strålekameratene på FaceBook.

Strålekameratene – 100 prosent liv

Etter fire år er kreftoverlevere 80 prosent friske, i følge legenes definisjon. Gjensyn med strålekameratene vekker både savn og glede, og summen er 100 prosent liv.

Endelig fant vi tid til et langsomt måltid sammen. Den som har lest boken, vil gjenkjenne oss alle fra fortellingen om vår halsbrekkende ferd gjennom helsevesenet. I går kveld var vi sammen om et måltid. Rundt bordet: Rune og Elisabet, Siri (Evens kone), Kristin og jeg. Sånn feiret vi at det var fire år siden vi delte en skjebnetung periode på Radiumhospitalet. Det var en vi alle savnet, Even,  som døde etter tilbakefall for to år siden. Vi skålte for ham, for oss alle og livet. Igjen og igjen.
 
PS. «Strålekameratene var ulike personligheter og valgte forskjellige veier gjennom sykdommen. Felles for oss alle var at vi ikke ville overgi oss til fortvilelsen, men slåss for å komme ut av helsekverna med livsgleden i behold. Vi var heldige som fant et fellesskap der og da og grep sjansen da den var der. For moderne kreftbehandling er utvilsomt en ensom reise. «(Fra boken om Strålekameratene).

Publisert på Facebook den 17. november 2011 kl. 23:25