Om frekke fanter og rumpefeider

Mens englefjærene fyker rundt enda en boklansering fra prinsesse Märta, og striden står om sinte fagorganiserte ropte HORE, HORE eller VETO, VETO mot stortingsrepresentant Trettebergstuen, kommer klagene over et synkende journalistisk nivå. Men som blant annet min egen lille historie fra en lokalavis for mer enn førti år siden illustrerer, har nyhetsmakeriet i tidligere tider vært vel så spekulativt som i dag.

Jeg ble minnet om denne historien da fagbladet Journalisten i februar 2012 kunne melde om noe så sjeldent som en klassisk rumpefeide. Historien ble offentliggjort i Farsund avis, som kommenterte et offentlig arrangement på Lyngdal hotell. En indignert redaktør kunne melde at hotelldirektøren uventet trakk ned buksene og viste rumpe til publikum.

Det viste seg snart at redaktøren hadde misforstått vitale detaljer i historien. Direktøren på hotellet hadde ikke vist fram sin egen rompe likevel, men utsatt sitt publikum for en spøk. Dermed kom avisen i skade for å gjøre en smakløs, men uskyldig spøk til syndefall.  Nå satt også redaktørens bukser løst.

Det lukter stjålet flesk og narkotika, som gamle redaktør Arnesen i avisa Sogningen tenkte da han fikk øye på to frekke unge menn fra Østlandet. Jeg tror året var 1968, og vet at en av dem var meg. Den sommeren var en kamerat oig jeg på haiketur i Sogn. Fra Bergen dro vi med den gamle sognebåten innover fjorden. Om bord ble vi kjent med noen pene jenter som skulle inn og jobbe på hotellet i Balestrand, og slo følge med dem dit.

Sommeren var heit, vi vandret i lyse netter, flørtet med stedets unge damer, sov ute i soveposer på en trebrygge over det grønne brakkvannet begynte å føle at det var et blivende sted.

Sommerfreden ble brutt av et oppslag i Sogningen/Sogns avis med overskriften ”Frekke fantar frå Austlandet”. Vi stirret vantro på den fete skriften.  Den handlet om oss, og fortalte at vi hadde slått oss ulovlig ned i ei løe på Balholm, og blitt jaget bort derfra av eieren. Men vi ga oss ikke med det, for vi dukket snart opp på hotellet for å låne LP-plater til en dansetilstelning et annet sted i bygda. Artikkelen sluttet med at ”No får me vona at de frekke fantane har reist vidare til ein annan stad.”

Sakens bakgrunn var at vi kvelden før hadde vi fått den ideen ut at vi skulle arrangere diskotek på bygdelokalet, og dro til hotellet for å hente LP-plater vi skulle få låne hos en av de ansatte. Samtidig, på hotellet, var det innviing av det nye svømmebassenget. Da vi to langhårede ungdommer kom ned i resepsjonen med armene fulle av LP-plater, var det full fest. Vi støtte på hotelldirektøren og måtte forklare saken for ham.

I hotellets lobby var også lokalavisens redaktør, en mann med navnet Arnesen. Som vanlig hadde han fått mye å drikke under festen. Likevel klarte han å snappe opp noen brokker av samtalen. Og da han kom til redaksjonen, noterte han friskt etter hukommelsen, og vips, så var nyheten ute i onsdagens avis.

Det hele kunne ha endt som en uhøytidelig avisspøk, men snart våknet bygdedyret på Balholm. Det hadde ulmet i flere av hodene til tenåringsfedrene, og nå var det en som hadde fått nok. Morgenen etter, mens vi fortsatt lå på vår lille trebrygge i soveposene, ble vi vekket av at faren til en av jentene vi vanket med kom stormende med larm og skrik. Han slo og sparket i lufta over oss og truet oss med juling. Men heldigvis holdt ikke motet helt fram.

Så kom ryktene, som kunne fortelle at vi hadde stjålet flesk fra en løe og gjort mye annet merkelig. I et forsøk på å redde vårt eget, og ikke minst jentenes omdømme, dro vi til redaktøren for å kreve dementi. Avisredaksjonen lå på Hermansverk, hvor vi fant en omfangsrik mann i grå dress bak et skrivebord. Til vår overraskelse var også han austlending som oss. Han var vennlig og lyttet, mens øyene hans glitret som om det var dagens rett som var ankommet.

Neste dag forsto vi hvorfor. Dementiet hadde overskriften ”Dei ’frekke fantane’ har ikkje stole flesk eller røykt narkotika på Balholm.” Det beroliget ikke de lokale tenåringsfedrene.

Da kvelden kom og vi igjen skulle møte de søte sognejentene, så vi en gruppe på fire voksne menn som tydelig patruljerte i den lille gatestumpen i Balestrand. En av jentene kom og advarte oss om at det var noen som drakk seg til mot. Om ikke vi var redde for følgene, var hun det. ”Han far vert galen, og eg er redd han kan gjera seg heilt bort”, sa hun. Det var vårt første møte med både pressemonsteret og bygdedyret, og vi skjønte at nå var det bare å dra videre.

Sånn havnet jeg og min kamerat i en flesk- og narkotika-feide, men ble altså ikke tatt med buksa nede. Den posisjonen vi tapte, kunne vi unnvære. For sommerens haikende gutter var det stadig nye veikryss med nysgjerrige småjenter som ville hilse på oss. Fedrene kunne tatt det med ro, for vi var kanskje frekke fanter, men farlige var vi ikke.

Det lå atskilling mer kjødelig tyngde bak den første, legendariske rumpefeiden her i landet. Den oppsto da Dagbladets stjernejournalist Arne Hestenes i 1977 skulle anmelde filmen Åpenbaringen av Vibeke Løkkeberg. For ham ble den allerede tvilsomme filmopplevelsen ødelagt av en ikke helt ung, men desto mer omfangsrik damerumpe. Baken tilhørte lyrikeren Marie Takvam, som var skuespiller for anledningen.

Dagbladets filmanmelder hisset seg opp til en form for estetisk raseri, hvor han beklaget at man i det hele tatt kunne vise noe sånt på lerretet. Utblåsningen startet en debatt som innvarslet at kvinnesaken var i ferd med å gå inn i en ny æra, og at her var det Hestenes, og ikke Takvam eller Løkkeberg, som skulle bli stående på kulturhistoriens sidelinje.

Begrepet ”rumpefeide” var forresten en historisk allusjon til en ”hanskefeide” som en sprang ut av diskusjonen etter Bjørnstierne Bjørnsons stykke «En Handske» i 1883. Men den gang ble jo alt om moral og politikk.

Dagens rumpefeide i Farsund er fortsatt uløst, selv om sannheten etter hvert har kommet for en dag. Det Hotelldirektøren skal ha vist fram var en løs plastrumpe, som i farten ble tatt for å være kjødelig. Det hele var en intern spøk blant gjester på hotellets faste og populære ”husker du”-arrangement. Nå mente direktøren at avisen har skadet hotellets renommé, og truet med å bringe saken inn for Pressens faglige utvalg.

Pressehistorien er ikke bare full av fjær som blir til høns (eller private skytsengler) men også av både kjødelige og politiske skrøner. Flere tiårs satsning på journalistikken som profesjon ser ikke ut til å ha endret så mye på det, annet enn å skape enda mer innhold i en flom av mediekanaler. Det meste av det som lett underholdningsstoff. Og fortsatt kaller vi det journalistikk.

Det spørs om ikke både Farsunds avis og hotellet har måttet gå i seg selv om dagen, men vi kan trøste dem begge med at tabben antagelig er fort glemt. Det gjelder de fleste bagateller, hvis de da ikke er så morsomme at de blir foreviget i den lokale vitsefloraen. Men da kalles det vel ikke lenger journalistikk?

PS. I likhet med journalistene i historiene ovenfor burde jeg selv underkastet min sognehistorie den samme strenge kildekritikk som de andre. Men det unngår jeg behendig ved å kalle det en blogg, for tiden ikke underlagt noen redaktør. Korrigeringer fra lokalkjente mottas likevel med takk.

De minst tvilsomme kildene er bl.a

Bergens tidende 2012: Rumpefeide ryster italienerne

Journalisten 2012: Redaktør tatt med buksa nede.

Journalisten 2012: Horestrid og LO-journalist.

Dagbladet 2012: Kvalmende hersketeknikk.

Dagbladet2012: Hviskeleken

Vox Populi 2006: Om bloggere, rumper, FrP, SAS og sånn

 

 

 

 

Bestemor. En innbilt dialog med Wislava Szymborska

av Haakon Bull-Hansen

I.
Fru Szymborska ( eller får jeg si Wislava)?
Meg minner du om min bedrevitende bestemor
som kledde oss nakne ved å trekke i usynlige tråder.
Som fikk oss alle til å drikke tran med løfte
om skarpere lut. Som lot oss forstå
kjærligheten ved sin nærværende tanke.

Du som ser at englene har mistet sine vinger
og at alderdommen har en egen bittersøt kraft
bare den som lever får se. Utålmodig setter du
opp en vegg for å vise oss det grenseløse. Du tar oss
inn i et rom ved å dissekere utsikten. Du åpner døren
ved å stenge den tydelig.

II.
Jeg ser gjennom dine klare grå øyne som jeg
aldri har sett. Bildene som ikke er i noe galleri.
Ord som står åndeløse utenfor museet med sine
skarpe profiler mot det hvite.
Meningsløst hvite.

Og hele tiden: Denne gjenstridige rytmen i dine
skarpe linjer. Historiens kjølige drag
gjennom rommet.. Din smerte ved å skrive
om dette. Muligheten til å forevige.
Den forgjengelige håndens hevn.

III.
Jeg er ikke din bestemor, sier Wislava.
Du har ingen rett til å kreve min kjærlighet.
Dine ord lukter av besvergelser og metaforene
smaker av strikketøy og grå papp. Og hvem
har gitt deg retten til å sitere mine dikt?

Er mine tanker gråere enn dine?
Har øynene mine rynker som ikke din sjel har?
Har mitt liv sår som blødere ikke har overlevd?
Du vet ikke selv hvor mye de tomme
hendene dine rommer.

IV.
Min bestemor er klok. Hun vet
hun ikke kan elske alle. Hun venter ikke på dem
fra vindu til dør. Tålmodig nesten som soluret
forstår hun at kjærligheten
ikke forstår og tilgir
det kjærligheten aldri ville tilgi.

 Publisert i Morgenbladet 10.02.2012.

Kommentar: Da den polske poeten Wislava Szymborska (1923 – 2012) fikk Nobelprisen i litteratur i 1996, kom et utvalg av hennes dikt på norsk i samlingen Utsikt med et sandkorn (oversatt av Ole Michael Selberg) som igjen ga inspirasjon til dette diktet. Det ble likevel publisert første gang 10. februar 2012, rett dager etter Wislava Szymborskas død.