Breiviks teater

Min første respons da Breivik var blitt arrestert på Utøya den 22 juli 2011, var å legge ut et sitat fra Jens Bjørneboe på Facebook (fritt etter hukommelsen): En gal person er en som har mistet alt annet enn sin forstand. Aktualiteten i Bjørneboe-sitatet slo meg igjen i dag da rettssaken startet i Oslo Tinghus i dag. Inne i noe som ligner en beleiret borg spiller det breivikske mediesirkus seg ut. Det er han som har hovedrollen: Strafferettslig tilregnelig eller ikke, det er saken.

Jeg ser vantro på sendingen fra NRK-tv, på Breviks oppblåste steinansikt, den barnslige mimikken, og på motsatt side – den spede og pent blonde aktor som leser opp innledningen. Mens hun leser blir hennes tale sensurert, ikke ved pipelyd, men ved at lyden faller bort. Dermed oppstår en serie korte stumfilmsekvenser. Visstnok for å skjerme pårørende. Det er som et absurd teater hvor retten er på sidelinja og alle spørsmålene peker mot et enormt vakuum, et eksistensens svarte hull hvor den egentlige handlingen utspiller seg. I denne stillheten finner vi verken rettens, medienes eller Breiviks teater, men i beste fall et rom for vår felles bearbeiding av det uforståelige.

I de påfølgende varetektsfremstillingene har Breviks entre vært like spektakulær som absurd. Ved første visning fikk vi se ham løfte armene med håndjern på i et slags seierstegn. Maskeraden ble komplett da han titulerte seg selv som «justitiarius i Knights Templar». I ukene som gikk spankulerte han marionetteaktiv gjennom hans regisserte bildegalleri, oppdresset i falske uniformer. Bilder som var fra planleggngstiden, hvor han øvde seg i å være iskald, arrogant og uten snev av tvil foran sin hjerteløse misjon. Det var som en operettefigur sto fram i full virkelighet, i et univers uten anger eller Gud, uten medfølelse med menneskebarna han har myrdet. .

I løpet av de siste seks månedene siden urdåden har det vært relativt stille fra fengselscella, bortsett fra noen enkeltstående dekreter som er formidlet gjennom hans advokater. Vi har fått tid til å svelge sjokket, og telle våre døde, sårede og antall spaltemillimetere, men har fortsatt ikke fått opp et forståelig bilde av hva som rammet oss.

De siste bitene i dette meningsløse puslespillet handler om Breiviks personlige historie; om hvordan han iscenesetter den ensommes kamp, med kopiert misjon fra Internett, oppdiktet meningsfylde og fantasiskapte ”brothers in arms”. Når psykiaterne kom med sin rapport ble han en identifiserbar figur; en psykiatrisk prototyp – det sårede barnet som vokste til å bli en Napoleon fra Helvete. Den gale onde mot alle. Men puslespillet går ikke opp, selv etter at vi tror vi har fått alle bitene på plass.

Det unike ved det hele er hans totale alenegang, at han verken hadde tekniske eller pyskologiske pådrivere. Bortsett fra det fulgte han terroristens mønster: Etter nitid og samvittighetsløs planlegging, og utblinking av det svakeste ledd i styremakten, entret han scenen med overrumplende kraft. Han oppfylte tragedien i ytterste konsekvens, ved å ramme barna, og sånn innskrive seg i den absolutte ondskapens historie.

Erkjennelsen av at ondskapen finnes, kan enten føre oss over i religiøse grublerier, eller i en kollektiv traumetilstand hvor ingen medisiner hjelper. For å beholde fotfestet har vi prøvd det meste. AUF-fellesskapets ungdommelige kjærlighetserklæringer, arbeiderpartiets kollektive riter, blomsterhavets besvergelse, kirkens historiske rammer og psykiatriens vaklende konklusjoner.

Prosessen har vist oss at vårt univers fortsatt har sorte hull; at vårt velstandsstamfunn ikke er nok til gi mening til livet. Da prøver vi oss med å si at breiviksaken ikke dreier seg om ondskapen som vesen, men som handling. Handling som kan straffes. Dermed står bare ett spørsmål igjen; om han var tilregnelig eller utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En formalistisk vri som kan se ut til å bli en gordisk knute i vår kollektive bevissthet.

Nå er det Retten som er iscenesatt, og oppgaven er å manifestere at i hvert fall rettsstaten vil bestå, og at vi fortsatt skal kunne stole på vår sunne fornuft. Men heller ikke Retten kontrollerer universet. Ordene og bildene fra rettssalen blir virvlet ut i media og blandet med de etterlattes såre rop. Det hele blir akkompagnert av verdens massemedier som lurer på når vi som nasjon skal erkjenne syndefallet.

Vi har spist av narsissismens eple, men insisterer på å fortsatt få bo i det sosialdemokratiske paradiset. En sånn nasjon er for god til å være sann, tenker mange, og lurer på om vi er fanget av vår egen brustne illusjon. Vil vi tåle den brutale sannheten? Vi, som har fornektet vikingenes erobringer og knapt tør nevne Vidkun Quisling? Vi som skal frelse kvinnene i Afghanistan ved å sende spesialsoldater, som ikke er i «krig» men i «operasjoner». Vi som har som politisk mål å utrydde alle trafikkulykker?

Midt i det det norske selvbildet; Breiviks steinansikt på fjernsynsskjermen, det uskyldstomme blikket, de pedantiske utsagnene, formelt tilsynelatende fornuftige, som om han spiller rollen som mann med forstand. Vi skriver 16. april 2012. Scenen er satt. Breivik har skrevet scenariet, men forstår ikke det som skjer. Vi andre forstår hva som skjer, men ikke scenariet. Det vil vi forhåpentligvis aldri gjøre.