Et lite stykke kultur

Alt jeg vet om Lisa er at hennes lille tegning en gang havnet mellom sidene i en bok med tittelen Da kulturen kom til Norge, trykket i 1994 og utgitt på Aschehoug forlag. Tegningen er klippet pent ut fra arket, så det er ikke usannsynlig at hun har gitt den som et bokmerke til mor eller far som leste nettopp denne boka. Figuren hun tegnet har en slags krone på hodet, som kanskje betyr bursdag eller et eventyr hun har hørt? Uansett anledning er det gått minst 19 år siden da, og jeg regner ikke med at Lisa husker denne tegningen. Men fordi den ble lagt i en bok er den likevel blitt med i en liten kulturhistorie. (Takk til Lisa, og til alle landets fine antikvariater.) Herfra sender jeg den som en digital flaskepost ut på det store informasjonshavet, hvor den driver rundt til den en dag finner sin eier, eller bare forsvinner i historien.

.

Hvem håper du at du er?

Hvem tror du at du er? spør man en noe forfjamset Øyvind Hellstrøm på sannhetsjakt om far og bestefar på NRK, mens Tore igjen er på sporet etter bortkomne foreldre og barn. Denne slektshistoriske forvirringen er nok bare en forsmak på hva vi vil møte i fremtidens programserier, når alle surrogatibarna og internasjonale donorbarn blir gamle nok til å stille vanskelige spørsmål. Da handler det vel så mye om håp som om tro.

Da suksessforfatteren Anne Holt ble spurt i et NRK-studio om de som valgte surrogatibarn kunne være gode foreldre, forsikret hun at hele prosessen koster så mye tid og penger at det virkelig krever engasjerte foreldre å få dem til landet. Men det er ikke penger eller formaliteter disse barna vil spørre etter når de en gang søker sine slektsrøtter. Selv i vår sosialt fikserte tid handler det om biologi, og dypest sett om identitet.

Sæddonasjon for ufrivillig barnløse par har lenge vært tillatt i Norge, men ikke med anonyme donorer. Loven har her fulgt et anerkjent prinsipp om at barna har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. I det siste har også fertile, men lesbiske fått rett til assistert befruktning med donorsæd. Denne retten gjelder naturlig nok ikke homofile menn. Til tross for denne liberaliseringen er det en del som velger å kjøpe disse tjenestene i utlandet hvor donorene kan ha full anonymitet, eller hvor surrogati er tillatt. Dermed et det oppstått en ny rolle i forplantningens tjeneste, en innleid liv-mor fra et fattigere land.

Mange av dem som gjør bruk av sæddonasjon og surrogati er fysisk forplantningsdyktige  som av personlige grunner ikke ønsker å lage barn på den gamle måten. Selv om det de gjør er ulovlig i Norge, synes det å være en stilltiende aksept for denne praksisen hos norske myndigheter. Utviklingen forsterkes av at staten nylig fjernet det biologiske opphavets prinsipp fra ekteskapsloven. Ved å frata barnet formell rett til å ha to biologiske foreldre,  ble det åpnet for et stort, sosialt eksperiment.

På ett punkt må Anne Holt få rett. Det at både surrogati og anonym sæddonasjon per i dag er ulovlig i Norge, betyr ikke at de som skaffer barn på denne måten nødvendigvis er uegnet som omsorgspersoner. På den annen side kan et sterkt behov for barn ikke gi noen moralsk rett til å frata barna et kjent og forståelig biologisk opphav. Spørsmålet kan  ikke reduseres til å handle om voksne menneskers rett til å gjøre hva de vil med kropp og sjel i 2013.

Tilfellene som tas opp i Tore på sporet viser at heller ikke den gamle metoden var perfekt. Barn kom til verden av et mangfold av grunner, og foreldre og barn kom stadig bort fra hverandre i den store verden. Den gang må livet ha virket ustyrlig, selv for de som hadde penger og makt. Mange av de som dukker opp i gjenforeningsprogrammer på TV er vanlige folk som formerte seg på gamlemåten, kanskje uten å vite at de var i ferd med å lage barn. En del av de som visste det, valgte likevel å ikke stille opp som fedre. Men de kunne ikke flykte fra seg selv.