Club 7 revisited

 Fredagsnatta noe hendte

Vi tok en drosje til Klubben. Eirik og Rosa satt i baksetet og tøysa. Det virka som om de måtte ha det jævlig morsomt med den vesle vinskvetten bak panna. Jeg satt tilbakelent i setet og så byen og alle lysene svirre forbi. Det var godt å sitte stille og trygt ved det tikkende taksameteret og gynge avsted i en svær bil gjennom gatene. Sjåføren var en ung fyr jeg hadde sett før et sted. Han hadde tynt flisete hår og litt hakeskjegg. Satt litt skrått i setet og stirra hardt framfor seg. Kunne ikke huske hvor jeg hadde sett han før. Antakelig en gammel friker.

Jeg kjente trynet på typen i døra, så Rosa kom inn uten legitimasjon. Eirik slapp inn på medlemspris fordi han var sivilarbeider. Nede i garderoben satt en sløv gjeng og så på tv-overføring av en eller annen fotballkamp. De satt med matte blikk og halvåpne munner og så rett fram alle sam­men. Det var den gamle gjengen som hadde gitt opp sel­skapslivet inne i storsalen. Trøtte av jenter, dryppert og jazz. Betalte noen kroner for å få se tv sammen med andre resignerte.

Myldret og alle lydene inne i salen sto mot oss som et sjokk. Rosa skreik inn i øret mitt at hun måtte en tur på do først. Eirik rusla innover for å se om det fantes noen kjente ved noen ledige stoler et sted. Jeg venta på Rosa i døra.

Plutselig dukka Eirik opp igjen. Han rista på hodet og skreik inn i øret mitt:

–      Det fins ikke plass til ei skinke en gang. Vi setter oss heller inne i teatersalen.

–      Hvem er det som spiller der! skreik jeg i øret hans.

–      Marius – da slipper vi å høre etter i musikken i hvert fall.

–      Fint, ropte jeg. Vi kommer snart.

Da Rosa kom tilbake, sa jeg at jeg skulle bare stå et par timer i vinkøen, så kunne hun vente inne hos Eirik i teater­salen så lenge. Jeg kjøpte tre flasker vin med det samme, kroppen var som en svamp, kjente jeg, det var den rette dagen for en rotbløyte.

#

Det var såvidt vi fikk skvisa oss ned ved et lite bord i hjør­net. Ved enden av bordet satt det et par som oste av uforløste kriser under oppseiling. Han var omtrent førti år, med langt grått hår og skjegg. Hun var ung og mørk, og stirra sørgmodig ned i vinglasset som hun dreide mellom fingre­ne. Jeg ville helst slippe å få høre hva de krangla om, så jeg dreide meg rundt på stolen mot Eirik og Rosa. Vi ble mer og mer oppglødde i samtalen, Eirik og jeg. Rosa glei liksom i bakgrunnen. Gjespa litt demonstrativt, og så en annen vei.

Jenta ved enden av bordet reiste seg brått og gikk med en tåre i øyekroken. Førtiåringen satt igjen med ansiktet bak hendene. Faen, nå er han vel trist, tenkte jeg. Men da han tok vekk hendene igjen, var det et fjernt og kaldt glimt i øynene hans. Jeg likte ham ikke.

Seinere på kvelden merket jeg at gubben og Rosa prata sammen bak ryggen min. Det virka som om de hadde truffet hverandre før. Jeg dreide på ørene og fikk med meg et par replikker.

–                   Skal du bli med på fest etterpå? sa han.

–                   Nei, jeg er her sammen med typen min.

–      Å – er du det – hvem er det da?

–      Han der, sa Rosa og satte tommelen i ryggen min.

Jeg holdt pusten en stund.

Eirik begynte å bli mektig full. Øynene svømte enda mer melankolsk enn vanlig over neserota. Han pusta tungt. Plut­selig reiste han seg svaiende, smågrønn i trynet, forsøkte å smile til meg.

–      Ta og ring meg en dag da, snøvlet han.

Jeg nikka. Så vakla han ut mellom bordene og forsvant inn i den store salen igjen.

–             Ta en ring og la den vandre, mumla jeg for meg sjøl. Det svingte etter hvert ganske godt i hodet mitt også. Jeg snudde meg mot Rosa.

–      Du, skal vi gå hjem snart?

–             Ja, jeg tror jeg er drita full jeg, Alfred. Så snudde hun seg mot han hun satt og prata med. Han nikka og svarte noe jeg ikke hørte. Så på meg og smilte et vennlig ulvesmil. Rosa reiste seg og vakla, greip meg i armen.

–             Så – nå går vi hjem, sa hun og skjelte litt på det ene øyet.

Vi rakk akkurat siste Kjelsåstrikken. Den var så stinn av tolk at vi måtte stå begge to. Rosa lente seg mot meg og holdt på å sovne. Jeg hang anstrengt i stroppen med den ene hånda, mens jeg holdt henne oppe med den andre.

–             Hu kan godt sitta her, sa en ung fyr i dongeridress og smilte vennlig. Rosa så omtåket på han, tok et vaklende skritt og deisa ned på fanget hans, og sovna. Det var fire kame­rater som hadde vært ute på byen. De var et par år yngre enn meg. Fortalte meg at de bodde på Grunerløkka alle fire. Gikk på teknisk linje på yrkesskolen.

–      Vi bor på Grunerløkka vi også, sa jeg.

–             Å jøss, sa han som sto nærmest. Men hvorfor snakker du sånn da? Jeg kjente at jeg rødma.

–             Det er fordi jeg har vokst opp på vestkanten, og bodd der i mange år, sa jeg.

–      Å – så du er på en måte miljøskada, du altså.

–      Du kan jo si det sånn, sa jeg.

Akkurat da var vi framme ved gården vår. Jeg dro Rosa opp fra setet. Hun var tung. To av gutta hjalp meg med å få henne ned trinnet og ut på gata. Så flirte de og vinka da døra freste igjen mellom oss.

–      Løkke tel! ropte de da trikken begynte å gå.

Rosa våkna med et rykk. Så omtåket på meg. Jeg tok henne hardt i armen og dro henne ut av gata.

–      Faen! skreik hun plutselig. Ikke dra sånn i meg.

–      Vi kan jo ikke bli stående midt i gata, sa jeg.

–     La meg i fred, sa hun, reiv seg løs og vakla oppover gata, midt mellom trikkeskinnene.

Jeg sto stille et øyeblikk, så sprang jeg etter henne. Greip fatt i henne igjen.

–      Rosa – hvor skal du.

–      Raker deg ikke, freste hun igjen.

–       Men faen, Rosa! – Du kan jo ikke valse rundt i gatene i natt så full som du er. Du kan bli voldtatt i en eller annen park. Det er jo nesten ikke folk ute nå. Dessuten kan du bli forkjøla, det er ikke så veldig varmt om natta. Kom da – ikke vær dum.

–      Da svingte hun hånda og slo meg med flat hånd. Det svei brått i ansiktet, og jeg slo igjen som en refleks. For­søkte å stoppe slaget, så at hun falt. Ble liggende helt stille på fortauet.

–      Rosa, hviska jeg inntrengende. – Faen Rosa, det var ikke meninga å slå så hardt. – Reis deg da, Rosa. Faen. …Men hun ble bare liggende stille. Jeg kjente på pulsen – kunne ikke kjenne noe. Tok tak under armene hennes og dro henne opp. Fiket henne fort over kinnene. Da åpna hun øynene igjen. Stirra på meg med fjernt blikk og begynte å gråte. Det var første gang jeg så henne gråte.

#

Utdrag fra boka, Morgen med Rosa, en rastløs romanse, Gyldendal 1978 C) copyright Haakon Bull-Hansen