På opptur (strålekameratene og skogen)

Eg hev gjengji Gjallarbrui,
ho er båe bratt og lei;
vassa so hev eg dei Våsemyran,
no er eg kvitt’e dei.

Fra Draumkvedet

Ideen til boka Til skogs ble født mens jeg arbeidet med boka Strålekameratene, som kom ut i 2011. I  kapitlet med navnet På opptur er skildringen av en tur til hytta og skogen i Lågendalen.

Jeg hadde vært gjennom en hard behandling for mandelkreft, som sitter bak i munnhulen, og. skulle begynne å trappe ned medisinen, som bla besto av store doser morfin. Sitatet nedenfor begynner etter at jeg har hatt et møte med legen, og fått vite at jeg antagelig hadde gjort rett da jeg nektet operasjon, for jeg hadde ingen symptomer på kreft. Med andre ord – behandlingen hadde vært effektiv.

«Dagen etter tok jeg en dagstur på hytta for å få litt luft, og for å sjekke stedets tilstand etter en vinter uten besøk av mennesker. Uten å tenke over at jeg stadig var på betydelige doser med morfin, satte jeg meg i bilen og kjørte vestover mot Kongsberg. Etter Høvik merket jeg at sollyset ble blekere og blikket tåkete. Jeg måtte kjempe for å se veien foran meg. Jeg svingte inn på en bensinstasjon for å klarne hodet, og døste av i setet.

En stund senere våknet jeg av at jeg frøs, men hodet var klarere, så jeg tok sjansen på å kjøre videre. Snart svingte jeg inn foran det hvilende tømmerhuset på Sommerstad, som lå oppe i lia med utsikt over Lågendalen. Jeg befant meg i min barndoms skog, eiendommen som min morfar hadde arvet fra sin slekt, i huset han bygde av eget tømmer for mormor og de to døtrene deres før andre verdenskrig brøt ut.

I dette huset hadde jeg stadig besøkt mine besteforeldre, der de samlet oss i sjenerøse familiemiddager rundt det store, gamle bordet. Her lekte jeg og broren min demning og mølle i bekken, og her jaktet moren min på sopp i skogbunnen frem til hun døde i 2002. Her banket slektens hjerte under duftende furukroner.

Det var i slutten av april og fuglene hadde kommet, men jeg hørte ingen ting. Da kom jeg på at de hadde sagt det var normalt med en reduksjon i hørselen etter en cellegiftkur. Jeg forsøkte å lytte igjen, men hørte bare en svak visling fra skogen. Så hørte jeg  en svarttrost rett ved, og pustet lettet ut.

Inne i hytta var det mørkt og kjølig, som det ofte er bak tømmervegger selv om solen skinner ute. Jeg fyrte i peisen og hvilte meg litt, før jeg våknet av at jeg frøs og fyrte opp mer. Jeg kikket på gradestokken og så at den viste 27 grader pluss borte ved døren. Da skjønte jeg at det var abstinensen som traff meg på ny og at jeg måtte ta medisin igjen.

Jeg tok frem en cd som jeg hadde fått i posten samme dag. Den var fra Erlend og inneholdt Bach-kantater fra en konsert i Christi Kirke i København. Erlend var solist med to kvinnestemmer og et lite kammerorkester. Jeg satte cd-en i spilleren og lukket øynene.Hodet ble fylt med svimlende toner. Det var særlig én setning som grep meg: «Bestelle dein haus, denn du wirst sterben und nicht lebendig bleiben,» sang han, som de gjør i barokkmusikken, igjen og igjen. (Beskikke ditt hus, for du skal dø og ikke lenger være levende.) Kan det sies enklere?

Så drar en cello mollstemt til og en vakker sopranstemme åpner seg: «In deine Hände – In deine Hände – In deine Hände befehle ich meinen Geist.» (Jeg legger min ånd i dine hender.) Der den kristne tro blir for åpenbar, faller jeg av teksten, men svever videre i den uendelige musikken.

Da musikken stilnet satt jeg og gråt, som et bløtdyr sank jeg ned i det grove ullstoffet i stolen. Kampen var over. Skallet var falt av og et nytt liv kunne begynne.»

Utdrag fra Haakon Bull-Hansen, Strålekameratene, Kagge forlag 2011.Stralekameratene2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *