Verdens tryggeste skog

Kan man se om en skog er snill? Tanken hadde aldri slått meg før jeg bladde i Amagasinet en fredag morgen og stanset ved overskriften «Mitt barndomsminne». I en liten tekst fortalte Kadra Yussuf om da hun kom til Norge som åtteåring og oppdaget at huset hun skulle bo i på Holmlia i Oslo lå rett i skogkanten. Fra Somalia bar den lille jenta på minner om en farlig skog, et sted hvor du ikke ser fienden når den nærmer seg, hvor røvere og voldtektsmenn kan gripe etter deg hvis du er uforsiktig og leker i skogkanten.

Sånn er det ikke her i Norge, tenkte jeg, i verdens tryggeste skog. Men så slo det meg at frykten for skogen ikke bare handler om de monstrene som faktisk eksisterer, men vel så mye om de ukjente som kan skjule seg i skyggene. Etter titusener av års erfaring som skogvesener, har vi skogskrekken i ryggmargen. Den venter bare på å springe ut.

Det var det som skjedde meg en vinterdag i 1964, da jeg var 13 år. Skoleveien min gikk gjennom skogen fra Nordberg til Maridalen, en daglig skitur på omlag seks kilometer hver vei. Denne turen begynte som alle andre dager. Fra hodelykten flakket lyskjeglen i det nesten usynlige sporet mellom granene. Snøen var dyp, og lufta stille. Hodet vare fylt av min egen pust, med en svak susing av treskiene mot snø. Bak meg var skogen svart.

Så tidlig på morgenen var jeg garantert å være den eneste skiløperen i skogen. Likevel var det som om jeg kjente et pust mot ryggen. Jeg så meg ikke tilbake, men gikk stødig på. Så kom månen fram og skyggene fikk liv. Jeg greide ikke å holde meg lenger, men ropte mot buskene og trærne: «Kom fram din feiging! Jeg vet du er der, men ikke tør å vise trynet ditt!»

Ingen svar kom. Jeg pustet ut, helt til jeg hørte en rasling og en dump lyd under granene. Hvor kom lyden fra? Bakfra eller på siden av meg? Og på hvilken side? Skogen snørte seg sammen rundt meg og jeg så underlige figurer bak hvert tre. Uten å tenke sprang jeg over den månelyse Svartkulp, stupte inn i skyggene på Gamle Ankerveien og halset videre til jeg nådde åskammen over saga i Maridalen, akkurat da det begynte å lysne. Der sto jeg i morgenlyset med blodsmak i munnen og kjente roen senke seg, sammen med pulsen. Nå kunne jeg slappe av. Jeg hadde løpt fra skogskrekken og var i mål.

Vel nede i dalbunnen slo jeg igjen over i en langsom og dagdrømmende passgang. Hodet ble fylt med Beatles-sanger, og sporet slynget seg bedagelig på skoleveien, mot en kjæreste jeg skulle holde i hånden den dagen. Noe alle burde ha på tur.

———————————–

Teksten ovenfor er et kåseri som ble sendt som Ord for dagen i programmet God helg på NRK P1 den 19. oktober 2013. Historien om skituren i marka er hentet fra boken Til skogs.- blant skiløpere og soppsankere, jegere og joggere, bønder og baroner og vanlige folk. (Kagge 2013).https://www.facebook.com/skogbok