Camera natura

For nordmenn flest finnes det ikke noe tryggere sted enn på hytta, hvor alle ting kan spores enten til naturen eller de som eier stedet. Det er grunnen til at vi vil eie vår egen lille flekk av jorda. Men på min fredelige plett dukket det en dag opp en fremmed gjenstand; en militærgrønn metallboks med gitter som hang på en bjerke­stamme nede ved skogsveien. Jeg gjettet på at det var en slags viltkamera, og at hensikten ikke var å overvåke meg, men å filme alle de forskjellige dyrene som også bruker den gamle tømmerveien. Men så forsto jeg at kameraet også hadde fanget meg der jeg sto og klødde meg i skjegget.

camera naturea vinterHjemme i byen er jeg så vant med  kameraer at jeg nesten ikke legger merke til dem. Det er sagt at blant europeiske hovedsteder er det bare London som har flere kameraer pr hode enn Oslo. Nordmenn flest synes at disse kameraene er så gode følgesvenner at vi kaller dem trygghetskameraer. I et land hvor staten er den Store Mor, setter vi pris på at hun følger oss med vaktsomme øyne enten vi er i garasjen, på t-banen, på kjøpesenteret, på bussen eller på jobben.

Men så dukker det altså opp kameraer som selv ikke mor vet om. Ingen vet hvem som har satt dem opp. Det kan være en dyrefotograf, en paranoid grunneier eller kanskje en sofistikert innbruddstyv.  Da blir det plutselig litt mindre trygt.

En lokalavis kunne nylig avsløre hvordan verden så ut med overvåkerens øyne.  Noen hadde satt opp et kamera i en busk for å filme ved et dyretråkk, og da eieren skulle nyte fangsten, dukket det opp en stor hvit mannerompe som gjorde sitt fornødne i skogen. Mannens ansiktet var sladdet i avisen, men jeg skvatt likevel da jeg så bildet. I en trengt situasjon ute i skauen kunne dette vært meg.

De unge av i dag vet at de blir overvåket , og sørger for at klær, hår og kropp alltid er riktig stylet. For over alt blunker mobilkameraene, og den minste glipp kan bli delt på nettet –  til alles forlystelse, og for noen en bakdel. Kameraene har invadert våre liv. Og det til tross for at ingen har kunnet bevise at de faktisk gjør samfunnet tryggere.

Datatilsynet kan opplyse at ingen har lov å sette opp sånne kameraer der hvor det foregår såkalt alminnelig ferdsel, verken i by eller land. Med andre ord er kameraet ved hytta mi ulovlig. Så neste gang jeg finner en fremmed boks i naturen, vil jeg med loven i hånd ta den med meg og levere den til nærmeste politimyndighet. Men minnekortet vil jeg beholde. Så har jeg i hvert fall ett naturlig bilde av meg selv.

(c) Haakon Bull-Hansen 2013.

Dette kåseriet ble sendt i NRK P1: http://radio.nrk.no/serie/god-helg/dmpt21009113/16-11-2013#t=14m52s

fbsymbol_smallFølg boka TIL SKOGS på  Facebook

 

Tåler vi sannheten om kreft?

Uten navnDet sies at det er viktig å snakke om sykdom og død, så fenomenene kan bli normalisert. Men hva slags normalitet skal de passe inn i?

Ser vi på media, har helsefortellingene stort sett ett av to ulike masker, som begge skjuler vitale deler del av sannheten. Det vanligste er bildet av den mishandlede pasienten som gir helsevesenet skylden for alt som er gått galt i et menneskeliv. Det er klagesjangeren, som spiller uhemmet på vår angst for å bli syke. Som en reaksjon på dette vil både helseinstitusjoner og media gjerne presentere behandlingsregimet som noe lyst og positivt, renset for angst, smerter og ettervirkninger.

Et eksempel på det siste er en artikkel i dag på NRK.no, som handler om en kvinne med en relativt sjelden diagnose som kalles mandelkreft. Til tross for at artikkelen har mange opplysende detaljer, er det ikke lett å se at dette handler om et menneske i sitt livs mest skremmende situasjon, og at denne behandlingen er blant de mest smertefulle som finnes, med voldsomme ettervirkninger. Grunnen til at hun overhodet er med i historien, må være for å bevitne at alt som skjer på sykehuset er fornuftig og godt.

Som de aller fleste med fersk kreftdiagnose, er hun rørende positiv: «Turid Vistad er positivt overrasket over både Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Hun hadde hørt mange skrekkhistorier om sykehus på forhånd.– Alt er veldig presist, alle timer man skal til. Det overrasket meg.»

Observasjonen hennes er helt riktig, alt virker presist, i hvert fall på overflaten. Men erfaringer viser at strålingen er lagt etter et grovt skjema, og at medisineringen kan variere tilfeldig. Noe som ikke er merkelig i et system med hesblesende vaktskifter og haltende systemer. Den ideelle pasienten bør riktignok være positiv, men enda viktigere er å være aktiv og kritisk til det som skjer med henne.

I min bok om Strålekameratene (2011) forteller jeg om tre menn med samme diagnosen som kvinnen i NRK-reportasjen, og deres halsbrekkende ferd gjennom helsevesenet. ET glimt herfra gir et annet bilde av behandlingen, etter en måned med stråling og cellegift, var vi stadig oppegående dagpasienter. Men det røynet på.

«Først slo den ut smaksorganene med strålens presisjon, for så å forbrenne slimhinnene til det ugjenkjennelige. Jeg satt igjen med en nyfødt gane som verken tålte mat som var varm, salt eller sterk.  Hvis den bare innholdt et snev av surhet eller moderate doser pepper, var helvetet løs under ganen. Til slutt kunne jeg nesten ikke spise på grunn av smertene i svelget.

Parallelt med strålingen hadde cellegiftens kvalmebølger økt til en jevn strøm som tok med seg siste rest av appetitten. Da sykeplei­erne kunne konstatere at vi alle tre i løpet av kort tid hadde blitt mer og mer dopet og avmagret, begynte de å snakke om å legge oss inn for å få sonde.»

Herfra gikk vi inn i en sammenbruddets jul, hvor vi ble en slags ambulerende pleiepasienter på oppsigelse. Innen et år var en av oss død, men vi to andre kunne fortsette livet omtrent som folk flest. Og selvsagt er vi takknemlige for det. Men likevel sitter erfaringen i kroppen av en kanskje unødvendig hard behandlingstid, og lite åpenhet fra legene under veis. Den helsefaglige idyllen er kanskje tiltrekkende, men også villedende for den som skal møte virkeligheten som pasient og senere overlevende..

Historien om kreftbehandlingen er en komplisert historie med den blandingen av godt og vondt  Den handler også om veien tilbake etter sykdommen for den som har en tilstrekkelig porsjon flaks i helselotteriet. Det er også en del av sannheten.