Camera natura

For nordmenn flest finnes det ikke noe tryggere sted enn på hytta, hvor alle ting kan spores enten til naturen eller de som eier stedet. Det er grunnen til at vi vil eie vår egen lille flekk av jorda. Men på min fredelige plett dukket det en dag opp en fremmed gjenstand; en militærgrønn metallboks med gitter som hang på en bjerke­stamme nede ved skogsveien. Jeg gjettet på at det var en slags viltkamera, og at hensikten ikke var å overvåke meg, men å filme alle de forskjellige dyrene som også bruker den gamle tømmerveien. Men så forsto jeg at kameraet også hadde fanget meg der jeg sto og klødde meg i skjegget.

camera naturea vinterHjemme i byen er jeg så vant med  kameraer at jeg nesten ikke legger merke til dem. Det er sagt at blant europeiske hovedsteder er det bare London som har flere kameraer pr hode enn Oslo. Nordmenn flest synes at disse kameraene er så gode følgesvenner at vi kaller dem trygghetskameraer. I et land hvor staten er den Store Mor, setter vi pris på at hun følger oss med vaktsomme øyne enten vi er i garasjen, på t-banen, på kjøpesenteret, på bussen eller på jobben.

Men så dukker det altså opp kameraer som selv ikke mor vet om. Ingen vet hvem som har satt dem opp. Det kan være en dyrefotograf, en paranoid grunneier eller kanskje en sofistikert innbruddstyv.  Da blir det plutselig litt mindre trygt.

En lokalavis kunne nylig avsløre hvordan verden så ut med overvåkerens øyne.  Noen hadde satt opp et kamera i en busk for å filme ved et dyretråkk, og da eieren skulle nyte fangsten, dukket det opp en stor hvit mannerompe som gjorde sitt fornødne i skogen. Mannens ansiktet var sladdet i avisen, men jeg skvatt likevel da jeg så bildet. I en trengt situasjon ute i skauen kunne dette vært meg.

De unge av i dag vet at de blir overvåket , og sørger for at klær, hår og kropp alltid er riktig stylet. For over alt blunker mobilkameraene, og den minste glipp kan bli delt på nettet –  til alles forlystelse, og for noen en bakdel. Kameraene har invadert våre liv. Og det til tross for at ingen har kunnet bevise at de faktisk gjør samfunnet tryggere.

Datatilsynet kan opplyse at ingen har lov å sette opp sånne kameraer der hvor det foregår såkalt alminnelig ferdsel, verken i by eller land. Med andre ord er kameraet ved hytta mi ulovlig. Så neste gang jeg finner en fremmed boks i naturen, vil jeg med loven i hånd ta den med meg og levere den til nærmeste politimyndighet. Men minnekortet vil jeg beholde. Så har jeg i hvert fall ett naturlig bilde av meg selv.

(c) Haakon Bull-Hansen 2013.

Dette kåseriet ble sendt i NRK P1: http://radio.nrk.no/serie/god-helg/dmpt21009113/16-11-2013#t=14m52s

fbsymbol_smallFølg boka TIL SKOGS på  Facebook

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *