Min hyttehistorie II.: Under asken

ask himmel4Våren 1976 skulle jeg lese til eksamen og dro ut til hytta i Lågendalen for å få ro. Under bestefars sykdom hadde stedet stått ubrukt. Det var så vidt jeg kunne se den grånende tømmerkroppen der den lå oppe i skogkanten, med lemmer for vinduene, avvisende og forlatt. Skogen hadde grodd til, himmelgløttet var snevret inn. Trærne strakte seg mot veggene med grådige greiner, som om skogen vill kreve det laftede tømmeret tilbake.

Da jeg kom fram til trammen var det noe som sto i veien. En ung ask hadde vokst opp rett foran terskelen. Det slanke treet var omlag tre meter høyt og sprikte med bladløse greiner mot den blekblå døra. Det så ut som at treet ville inn, eller kanskje det ville hindre meg i å komme inn? Jeg kjente kjente besluttsomheten vokse, så jeg grep den seige stammen og tvang den tilbake med all min kraft. Mens jeg blokkerte den med hofta, fikk jeg åpnet døra på klem og smatt inn. Bak meg pisket greinene mot døra. Det var som et trommesignal fra skogen som varslet at en ny tid var på vei.

Det er her en sirkel sluttes: Når en hytteeier blir gammel og syk, er det som om familiens indre klokke stopper opp. I overgangen oppstår et tomrom. Mens den gamle generasjonen gradvis slipper taket i sin tid, tar det en stund før den yngre griper den. I mellomtiden brister takrennen og vannbord råtner. Nå skjønte jeg noe av forbannelsen ved å bli gammel, spesielt for den som har en bonde i sitt indre: Å gi opp eien¬dommen gjør man ikke før sin død.

Jeg la ut noe gammel rottegift og satt noen kvelder og hørte musene under hjørneskapet knaske om kapp med peissprakingen i den mørke stua. Et øyeblikk ble jeg rørt av musenes naive troskyldighet. Det var som en sekt som fråtset i den siste nattverd, sikre på å komme til himmelen. Jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet over det pågående massedrapet, men et blikk på bestefars bilde på veggen minnet meg på at jeg representerte eierne, med plikt til å forsvare familiegodset mot den ville naturen. Ulovlige dyrekolonier ble raskt slått tilbake. Kampen var nådeløs, og pågikk til siste pip.

Etter museslaget i 1976 var kolonien drevet tilbake til skogkanten. Når en og annen pioner trenger seg inn for å se på mulighetene for vinterkoloni i hytta, kommer han aldri tilbake til musefamilien. Også vepsene og stokkmaurene hadde tatt signalet og trukket seg tilbake til skogen. Utenfor veggene lever naturen, og her inne sitter jeg. Vi er begge kommet for å bli.

—————

Teksten er bearbeidet utdrag fra Haakon Bull-Hansens bok Til skogs, som kom ut på Kagge forlag høsten 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *