I bestefars tid

bestefar på stien
De er men litt grå og unnselige, men like fullt umnulige å overse der de vrimler i gater og parker trillende på barnevogner. Bestefedrene. De skyver ikke vognen målrettet og travelt som foreldrene gjør, men langsomt og stillferdig. Men den som ser nærmere på dem kan skimte et triumferende glimt i øynene deres, som om de styrer en jumbojet alene og for første gang. Men deres eneste uniform er grånende hår, og passasjeren er en snørrete hvalp.

Sånn skal jeg ikke bli, tenkte jeg da. Så en dag så jeg meg selv på et fotografi, åndeløst smilende med en barnevogn, og skjønte at nå var jeg blitt en av dem. Jeg oppdager at det å være bestefar er blitt moderne. I mediene skryter forskerne av oss, den nye generasjonen bestefedre, som bruker like mye tid på barna som bestemødrene gjør. De sier det ikke rett ut, men lar det være litt underforstått, at tidligere generasjoners bestefedre tiden var mindre følsomme enn vi er i dag, og egentlig lite interessert i små barn. Verden går da fremover.

Men var våre forbestefedre virkelig så dårlige? I en tid da menn skulle være eneforsørgere, og det ikke fantes lørdagsfri, var de naturlig nok mindre hjemme. De var antagelig ikke så vant til å skifte bleier. Men de stakk gjerne en ru neve ned i barnevogna og sa fra at de var der. Det var den gang kvinner og menn var sikre på sin rolle. Moren hegnet nesten monopolistisk om småungene med sin beskyttende omsorg. Men etter et par år, da ungene begynte å snakke og gå, var mennene på pletten, klare til å vise dem den store verden.

Det går en linje fra bestefedre den gang og nå. De følger vi ikke bare med i tiden, men lever i to dimensjoner. Den ene tidsdimensjonen er analog, hvor livets hverdagslige stafettløp driver oss fra post til post til vi har utrettet det vi skal her på jorden. Parallelt med finnes en syklisk tid, som går i ring fra fødsel til død. I denne sirkelen møtes barnebarnet, slektens yngste, som knapt har kommet til verden, og den eldste, som går mot slutten av sitt liv.

Mens bestefar triller kikker han stadig ned på det nye livet i barnevogna, han hører historiens sus og ser fremtiden vokse fram i barnekroppen. Og jubler stille over at han får være med å være dem fram, ja i hvert fall den første delen av deres liv. Vi er historien, sier kroppene våre, dere er fremtiden. Gjennom tre generasjoner, ett hjerteslag.

Først publisert som Ord for dagen i God helg på NRK P1 den 3. januar 2015.