Folkeopplysningen anno 2016

I bestefars tid

bestefar på stien
De er men litt grå og unnselige, men like fullt umnulige å overse der de vrimler i gater og parker trillende på barnevogner. Bestefedrene. De skyver ikke vognen målrettet og travelt som foreldrene gjør, men langsomt og stillferdig. Men den som ser nærmere på dem kan skimte et triumferende glimt i øynene deres, som om de styrer en jumbojet alene og for første gang. Men deres eneste uniform er grånende hår, og passasjeren er en snørrete hvalp.

Sånn skal jeg ikke bli, tenkte jeg da. Så en dag så jeg meg selv på et fotografi, åndeløst smilende med en barnevogn, og skjønte at nå var jeg blitt en av dem. Jeg oppdager at det å være bestefar er blitt moderne. I mediene skryter forskerne av oss, den nye generasjonen bestefedre, som bruker like mye tid på barna som bestemødrene gjør. De sier det ikke rett ut, men lar det være litt underforstått, at tidligere generasjoners bestefedre tiden var mindre følsomme enn vi er i dag, og egentlig lite interessert i små barn. Verden går da fremover.

Men var våre forbestefedre virkelig så dårlige? I en tid da menn skulle være eneforsørgere, og det ikke fantes lørdagsfri, var de naturlig nok mindre hjemme. De var antagelig ikke så vant til å skifte bleier. Men de stakk gjerne en ru neve ned i barnevogna og sa fra at de var der. Det var den gang kvinner og menn var sikre på sin rolle. Moren hegnet nesten monopolistisk om småungene med sin beskyttende omsorg. Men etter et par år, da ungene begynte å snakke og gå, var mennene på pletten, klare til å vise dem den store verden.

Det går en linje fra bestefedre den gang og nå. De følger vi ikke bare med i tiden, men lever i to dimensjoner. Den ene tidsdimensjonen er analog, hvor livets hverdagslige stafettløp driver oss fra post til post til vi har utrettet det vi skal her på jorden. Parallelt med finnes en syklisk tid, som går i ring fra fødsel til død. I denne sirkelen møtes barnebarnet, slektens yngste, som knapt har kommet til verden, og den eldste, som går mot slutten av sitt liv.

Mens bestefar triller kikker han stadig ned på det nye livet i barnevogna, han hører historiens sus og ser fremtiden vokse fram i barnekroppen. Og jubler stille over at han får være med å være dem fram, ja i hvert fall den første delen av deres liv. Vi er historien, sier kroppene våre, dere er fremtiden. Gjennom tre generasjoner, ett hjerteslag.

Først publisert som Ord for dagen i God helg på NRK P1 den 3. januar 2015.

Min hyttehistorie I. : Tømmer

PÅ SKAUENHøsten 1938 begynte arbeidet med hytta i Lågendalen. Da var den andre verdenskrigen ennå ikke kommet i gang, og skogen suste og livet gikk som normalt i dalen. Siden bestefar og familien levde på en lærerlønn i Oslo, kom kapitalen i form av tømmer fra egen skog.

Bygdas tømmerhoggere var allerede engasjert. Tømmeret ble blinket og hogd, kvistet, barket og lagt i velt. Der skulle det ligge til vinterføret kom. I februar 1939 ble stokkene kjørt på skaren ned til riksveien. Der ble de hentet av bygdas største lastebil og fraktet noen kilometer til bygdesaga. Planen var at materialene skulle tørke i tre år til sammen – fram til sommeren 1941.

Da tyske tropper marsjerte inn i Oslos gater i april 1940, tenkte bestefar at nå ville det være lurt å ha et sted de kunne søke tilflukt når krigen sto på. Hytta ville jo ligge langt unna de sannsynlige bombemålene, og i bygda ville de ha bedre tilgang på mat i knappe tider. Han tenkte på familien, som i tillegg til kone og to døtre nå også besto av en svigermor som hadde flyttet inn, og bestemte seg for å forsere byggingen av hytta med ett år.

Vinteren 1939-1940 hadde vært uvanlig kald, noe som forsinket våronna. Det gjorde at tømrerne – som også var bønder på si – ikke kunne begynne å sette opp hytta før i juni. De rakk akkurat å kjøre materialene opp lia før telen gikk. Så gikk det lass etter lass med hest fra sagbruket og opp til stedet hvor det var ryddet plass til hytta.

Sommeren 1940 var det stekende hett i lia hvor hytta skulle opp. Grunn¬muren var satt opp, og de nederste stokkene lyste hvitt mot granitten. Tømrerne jobbet med øks og laftejern så armene verket og svetten drev. I august kunne en stolt hytteeier vise familien et svart-hvittbilde foran et lysende, trehvitt laftebygg som reiste seg som et tårn i skogen. I mønet hang et norsk flagg, som i trass mot den dystre krigstiden. Rundt hytta lå et tykt lag av høvelspon og øksesplinter.

Selv om flagget morknet og stanga ble tatt ned, står hytta akkurat sånn i dag. Tømmerveggene består av de samme stokkene som solen varmet sommeren 1940, men nå er de furet av tiden som var gått. Når jeg lener meg mot veggen i dag, kjenner jeg lukten av tjære og hampestry. Med fingrene følger jeg sporene etter øksa i treverket, og når jeg legger øret inntil hører jeg tømrerne banne når øksa går feil. I veggene banker både historiens og min egen puls.

—————

Forkortet utdrag fra boka Til skogs av Haakon Bull-Hansen, som kom ut på Kagge forlag høsten 2013. Boka kan bestilles på www.bokkilden.no

Min hyttehistorie II.: Under asken

ask himmel4Våren 1976 skulle jeg lese til eksamen og dro ut til hytta i Lågendalen for å få ro. Under bestefars sykdom hadde stedet stått ubrukt. Det var så vidt jeg kunne se den grånende tømmerkroppen der den lå oppe i skogkanten, med lemmer for vinduene, avvisende og forlatt. Skogen hadde grodd til, himmelgløttet var snevret inn. Trærne strakte seg mot veggene med grådige greiner, som om skogen vill kreve det laftede tømmeret tilbake.

Da jeg kom fram til trammen var det noe som sto i veien. En ung ask hadde vokst opp rett foran terskelen. Det slanke treet var omlag tre meter høyt og sprikte med bladløse greiner mot den blekblå døra. Det så ut som at treet ville inn, eller kanskje det ville hindre meg i å komme inn? Jeg kjente kjente besluttsomheten vokse, så jeg grep den seige stammen og tvang den tilbake med all min kraft. Mens jeg blokkerte den med hofta, fikk jeg åpnet døra på klem og smatt inn. Bak meg pisket greinene mot døra. Det var som et trommesignal fra skogen som varslet at en ny tid var på vei.

Det er her en sirkel sluttes: Når en hytteeier blir gammel og syk, er det som om familiens indre klokke stopper opp. I overgangen oppstår et tomrom. Mens den gamle generasjonen gradvis slipper taket i sin tid, tar det en stund før den yngre griper den. I mellomtiden brister takrennen og vannbord råtner. Nå skjønte jeg noe av forbannelsen ved å bli gammel, spesielt for den som har en bonde i sitt indre: Å gi opp eien¬dommen gjør man ikke før sin død.

Jeg la ut noe gammel rottegift og satt noen kvelder og hørte musene under hjørneskapet knaske om kapp med peissprakingen i den mørke stua. Et øyeblikk ble jeg rørt av musenes naive troskyldighet. Det var som en sekt som fråtset i den siste nattverd, sikre på å komme til himmelen. Jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet over det pågående massedrapet, men et blikk på bestefars bilde på veggen minnet meg på at jeg representerte eierne, med plikt til å forsvare familiegodset mot den ville naturen. Ulovlige dyrekolonier ble raskt slått tilbake. Kampen var nådeløs, og pågikk til siste pip.

Etter museslaget i 1976 var kolonien drevet tilbake til skogkanten. Når en og annen pioner trenger seg inn for å se på mulighetene for vinterkoloni i hytta, kommer han aldri tilbake til musefamilien. Også vepsene og stokkmaurene hadde tatt signalet og trukket seg tilbake til skogen. Utenfor veggene lever naturen, og her inne sitter jeg. Vi er begge kommet for å bli.

—————

Teksten er bearbeidet utdrag fra Haakon Bull-Hansens bok Til skogs, som kom ut på Kagge forlag høsten 2013.

Folkeopplysning for de mektige

ondskapsfullDa en ny TV-serie i NRK fikk tittelen Folkeopplysningen, tenkte jeg at det måtte være ironisk ment, og at Bård og Harald gikk igjen med en noe forsinket lillelørdag. Men så viste det seg å være en klassisk bedrevitersk monolog kamuflert som noe moderne, ungt og kult. Ondskapsfull harselas med alternativbransjen, skriver dr. Anders Danielsen Lie i Aftenposten, og påviser hvordan den strenge skolemedisinen ofte kommer til kort i møtet med pasientene. Med den skråsikre tonen til programlederen, Andreas Wahl, blir det resultatet en form for folkenedlating. Men ondskapsfullt er det ikke, bare naivt.

Lekestudio

IMAG0100(2)Da jeg så denne lekeplassen ved Lille Bislett, slo det meg hvordan også barneleker reflekterer skiftende moter og idealer.I min barndom var det enkle utgaver av tog og biler som ga oss et symbolsk grep om voksenlivet. For generasjonen før var det hester og båter, og for jentene; dukker og kjøkkenutstyr. Både før og nå er lekene ikke bare formet ut fra barnas behov, men også av hva de voksne vil at ungene skal like. Nå er visst helsestudio sentralt, både i foreldrenes og i barnas liv. På den første skoledag, når læreren spør seksåringene hva foreldrene gjør på jobben, svarer kanskje en av dem: – Det vet jeg ikke, men jeg er noen ganger med mamma på gymmen hvor hun løper veldig mye på noe som heter tredemølle.