Sjefen til Herr Klein

Derrick Nazi

Gleden over gjensyn med den gamle politihelten Derrick på NRK forstyrres av den nåtidige kunnskapen om Horst Tappert sin karriere som SS-offiser under krigen. Et umerkelig stemningsskifte har funnet sted i stua. På Derricks lange frakk skimtes avtrykk av falmede distinksjoner og den rettferdige minen har fått et drag av noe brutalt. Sånn kan historien forstyrre gamle bilder og gjøre serien enda mer autentisk –  med dobbelt bunn. 

En blå tråd

farget-trad-blaEn blå tråd. Det var det han fortalte om, den alvorlige unge mannen jeg møtte på Haukeland sykehus i Bergen. Vi hadde ligget flere dager i plexiglassylinderne, side om side, omtrent som i filmen En romodysse 2001. Målet med reisen var å reparere stråleskader etter kreftbehandling.

Da vi kom i prat i ventesonen, viste han seg å være ingeniør fra sørvestlandet, midt i karriereløpet, med tre små barn og hjemmeværende kone. Ett år tidligere hadde han fått konstatert to digre svulster, en  i tarmen, og en annen nær ryggmargen. Den i tarmen kunne opereres, den andre bare bestråles. Hvis han overlevde måtte han leve resten av livet med utlagt tarm.

Så langt er dette en hvilken som helst krefthistorie, men det var også andre krefter i sving. – Det handler om Gud, sa han og så prøvende på meg. Jeg lider ikke av religionsfobi, og ba ham fortelle mer.  I hjembyen er han medlem av en liten menighet, som har jevnlige bønnemøter. De samlet seg for å be spesielt for ham, og lovet å hjelpe familien. Da forsvant noe av trykket fra skuldrene hans, men  fortsatt satt dødsangsten som en lammelse.

Helt til han fikk et syn, eller en beskjed, om at livet hans skulle reddes av en blå snor. Han lette i bibelen, og fant et sted i fjerde Mosebok, hvor Herren sier til Moses: ”Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre seg blå dusker på kanten av sine kleder, slekt etter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk.” Han lette videre og fant at den blå snoren var hellig, og farget med et sjeldent stoff. – Det var et bevis på at jeg skulle leve videre, sa han og så fast på meg.

Han så mitt forundrete blikk og la til. – Ja, trosbevis, altså ikke vitenskaplige bevis. Og det ga ham nye krefter. Med dødsangsten under kontroll, gikk ingeniøren til aksjon. Han kontaktet menighetsbrødre i USA, som hadde eksperter på denne krefttypen, og fikk deres råd over data til sykehuset i hjembyen. Med tro og vitenskap i skjønn forening reddet han tarmen, mirakuløst nok. Samtidig som den andre svulsten bare forsvant.

I de vanlige krefthistoriene takker man ofte en god helse, flaks, livsstilen, sykehuset eller familien. Min venn fra Haukeland ble reddet av en blå tråd. Selv er jeg erklært frisk etter fem år som eks-pasient. Det er en tråd i mitt liv også, selv om jeg ennå ikke vet fargen på den.

Dette kåseriet ble sendt i NRK P1 22.03 2014. http://radio.nrk.no/serie/god-helg/dmpt21001314/22-03-2014#t=9m53s

Hytteliv

øks i stubbe_liteVåren er tiden da velbrukt verktøy, arbeidshansker og gamle ordtak dukker opp fra den vikende snøen. Mer traumatisk er å få se musenes herjinger i redskapsskjulet, der de har gnagd på håndtakene til ryddingssaga.  Ja de har også tatt en stor jafs av ledningen til vedkløyveren, akkurat ved gummipakningen som ikke kan dekkes med tape. Her og nå er skogmusen den mest uglesette dyret i skogen. Alt for lite uglespist. Håper musvåken er våken og tar mus den også, og at reven raider redet og måren gjør mer enn sin plikt. Neste vinter skal alt musespiselig i hus. Og heldigvis kan min kone og jeg konstatere, at både vedkløyveren og ordkløyveren fungerer som de skal.

Camera natura

For nordmenn flest finnes det ikke noe tryggere sted enn på hytta, hvor alle ting kan spores enten til naturen eller de som eier stedet. Det er grunnen til at vi vil eie vår egen lille flekk av jorda. Men på min fredelige plett dukket det en dag opp en fremmed gjenstand; en militærgrønn metallboks med gitter som hang på en bjerke­stamme nede ved skogsveien. Jeg gjettet på at det var en slags viltkamera, og at hensikten ikke var å overvåke meg, men å filme alle de forskjellige dyrene som også bruker den gamle tømmerveien. Men så forsto jeg at kameraet også hadde fanget meg der jeg sto og klødde meg i skjegget.

camera naturea vinterHjemme i byen er jeg så vant med  kameraer at jeg nesten ikke legger merke til dem. Det er sagt at blant europeiske hovedsteder er det bare London som har flere kameraer pr hode enn Oslo. Nordmenn flest synes at disse kameraene er så gode følgesvenner at vi kaller dem trygghetskameraer. I et land hvor staten er den Store Mor, setter vi pris på at hun følger oss med vaktsomme øyne enten vi er i garasjen, på t-banen, på kjøpesenteret, på bussen eller på jobben.

Men så dukker det altså opp kameraer som selv ikke mor vet om. Ingen vet hvem som har satt dem opp. Det kan være en dyrefotograf, en paranoid grunneier eller kanskje en sofistikert innbruddstyv.  Da blir det plutselig litt mindre trygt.

En lokalavis kunne nylig avsløre hvordan verden så ut med overvåkerens øyne.  Noen hadde satt opp et kamera i en busk for å filme ved et dyretråkk, og da eieren skulle nyte fangsten, dukket det opp en stor hvit mannerompe som gjorde sitt fornødne i skogen. Mannens ansiktet var sladdet i avisen, men jeg skvatt likevel da jeg så bildet. I en trengt situasjon ute i skauen kunne dette vært meg.

De unge av i dag vet at de blir overvåket , og sørger for at klær, hår og kropp alltid er riktig stylet. For over alt blunker mobilkameraene, og den minste glipp kan bli delt på nettet –  til alles forlystelse, og for noen en bakdel. Kameraene har invadert våre liv. Og det til tross for at ingen har kunnet bevise at de faktisk gjør samfunnet tryggere.

Datatilsynet kan opplyse at ingen har lov å sette opp sånne kameraer der hvor det foregår såkalt alminnelig ferdsel, verken i by eller land. Med andre ord er kameraet ved hytta mi ulovlig. Så neste gang jeg finner en fremmed boks i naturen, vil jeg med loven i hånd ta den med meg og levere den til nærmeste politimyndighet. Men minnekortet vil jeg beholde. Så har jeg i hvert fall ett naturlig bilde av meg selv.

(c) Haakon Bull-Hansen 2013.

Dette kåseriet ble sendt i NRK P1: http://radio.nrk.no/serie/god-helg/dmpt21009113/16-11-2013#t=14m52s

fbsymbol_smallFølg boka TIL SKOGS på  Facebook

 

Tåler vi sannheten om kreft?

Uten navnDet sies at det er viktig å snakke om sykdom og død, så fenomenene kan bli normalisert. Men hva slags normalitet skal de passe inn i?

Ser vi på media, har helsefortellingene stort sett ett av to ulike masker, som begge skjuler vitale deler del av sannheten. Det vanligste er bildet av den mishandlede pasienten som gir helsevesenet skylden for alt som er gått galt i et menneskeliv. Det er klagesjangeren, som spiller uhemmet på vår angst for å bli syke. Som en reaksjon på dette vil både helseinstitusjoner og media gjerne presentere behandlingsregimet som noe lyst og positivt, renset for angst, smerter og ettervirkninger.

Et eksempel på det siste er en artikkel i dag på NRK.no, som handler om en kvinne med en relativt sjelden diagnose som kalles mandelkreft. Til tross for at artikkelen har mange opplysende detaljer, er det ikke lett å se at dette handler om et menneske i sitt livs mest skremmende situasjon, og at denne behandlingen er blant de mest smertefulle som finnes, med voldsomme ettervirkninger. Grunnen til at hun overhodet er med i historien, må være for å bevitne at alt som skjer på sykehuset er fornuftig og godt.

Som de aller fleste med fersk kreftdiagnose, er hun rørende positiv: «Turid Vistad er positivt overrasket over både Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Hun hadde hørt mange skrekkhistorier om sykehus på forhånd.– Alt er veldig presist, alle timer man skal til. Det overrasket meg.»

Observasjonen hennes er helt riktig, alt virker presist, i hvert fall på overflaten. Men erfaringer viser at strålingen er lagt etter et grovt skjema, og at medisineringen kan variere tilfeldig. Noe som ikke er merkelig i et system med hesblesende vaktskifter og haltende systemer. Den ideelle pasienten bør riktignok være positiv, men enda viktigere er å være aktiv og kritisk til det som skjer med henne.

I min bok om Strålekameratene (2011) forteller jeg om tre menn med samme diagnosen som kvinnen i NRK-reportasjen, og deres halsbrekkende ferd gjennom helsevesenet. ET glimt herfra gir et annet bilde av behandlingen, etter en måned med stråling og cellegift, var vi stadig oppegående dagpasienter. Men det røynet på.

«Først slo den ut smaksorganene med strålens presisjon, for så å forbrenne slimhinnene til det ugjenkjennelige. Jeg satt igjen med en nyfødt gane som verken tålte mat som var varm, salt eller sterk.  Hvis den bare innholdt et snev av surhet eller moderate doser pepper, var helvetet løs under ganen. Til slutt kunne jeg nesten ikke spise på grunn av smertene i svelget.

Parallelt med strålingen hadde cellegiftens kvalmebølger økt til en jevn strøm som tok med seg siste rest av appetitten. Da sykeplei­erne kunne konstatere at vi alle tre i løpet av kort tid hadde blitt mer og mer dopet og avmagret, begynte de å snakke om å legge oss inn for å få sonde.»

Herfra gikk vi inn i en sammenbruddets jul, hvor vi ble en slags ambulerende pleiepasienter på oppsigelse. Innen et år var en av oss død, men vi to andre kunne fortsette livet omtrent som folk flest. Og selvsagt er vi takknemlige for det. Men likevel sitter erfaringen i kroppen av en kanskje unødvendig hard behandlingstid, og lite åpenhet fra legene under veis. Den helsefaglige idyllen er kanskje tiltrekkende, men også villedende for den som skal møte virkeligheten som pasient og senere overlevende..

Historien om kreftbehandlingen er en komplisert historie med den blandingen av godt og vondt  Den handler også om veien tilbake etter sykdommen for den som har en tilstrekkelig porsjon flaks i helselotteriet. Det er også en del av sannheten.

Treet i stua

Juletre-2Julaften er over for i år. Jeg våkner tidlig  og konstaterer at det  fortsatt står et grantre i stua. Det er mørkt, og jeg setter i kontakten. Snart glitrer treet  det mot de vintermørke vinduene. Sånn forteller det at noe viktig har skjedd, og at det fortsatt skjer, hele jula til ende.  Men hva er det egentlig som foregår?

Årets juletre står asketisk pyntet i hjørnet bak funkissofaen i leiligheten vår. Det slår meg at det ser litt ynkelig ut, i hvert fallsammenlignet med treet i mine besteforeldres stue. Midt i det juleduftende huset ruvet en diger, buskete furu som rakk helt til taket. Den rommet en foss av glitter, og en hel verden en tøynisser og troll, porselensfugler og et jublende barnetog av norske flagg. Fanfaren var da mor tente levende lys på de luftige greiene, med flammer som slikket opp mot knusktørre barnålene overfor. Men det tok aldri fyr.

Så gikk vi rundt og rundt, så hodene svimlet i slekters gang,  syngende  julekvad mens reven rasket  over isen, deilig var jorden og vi var så glade så glad. I den innerste sirkelen gikk barna  med  nesetippene i en bedøvende duft av harpiks, nellikappelsiner og brennende stearin. Sånn gikk barndommens julefester, som en syklus fra matbord til matbord, fra jul til jul, fra tre til tre, fra meg til deg, og videre til yrende lek i kjelleren. Jula var så mye at vi nesten ikke orket mer, og at alt fløt sammen inn i vintersøvnen.

Når jeg ser tilbake, er det juletreet som danner sentrum i feiringen, til tross for ingen egentlig at kan forklare hva det har med jul å gjøre. Noen vil si at treet bare er en pynt, og en passende ting å legge gavene under, mens andre viser til det kristne budskapet, med Jesus i krybben, røkelse og myrra. Tradisjonselskerne peker til bake på det norrøne vintersolvervet, mens  de frisinnede fnyser og viser til at juletreet bare er en mote som kom fra Tyskland for knapt 200 år siden. Men hvordan kan en mote overleve så lenge? Er juletreet egentlig blitt til en kommersiell kulisse og ingenting mer?

Hvis du lurer på om tradisjonen er liv laga hos deg, kan du bruke barnetesten.  Du spør barna hva det er med julen de ikke kan unnvære, som juletreet, julesangen, gavene, maten eller marsipangrisen. . Dersom  minimum ett familiemedlem krever en ting, må hele familien føye seg. Kravet om juletre er garantert å komme fra barnemunn, men det kan også komme fra de eldste. For de veldig unge og de veldig gamle har det til felles , at de ikke bare bor i vår verden, men også i mytenes land. Sånn fører de videre gamle sannheter som nesten er glemt.

Dette kåseriet er sendt i 07:30 i programmet God helg på NRK P1, som Ord for dagen, 1. juledag 2013.