Vi kom måpende og storøyde inn i det luftige lokalet, rett inn fra den dieselfylte Tollbugata. På fasaden utenfor sto det i gul skrift: Wimpy. Rommet var respatexbrunt og elegant. En mann i wimpyfargede klær kom fort til bordet, og presenterte en meny. En wimpymeny. Kort etter ble den servert, retten vi hadde sett på film men aldri smakt. Hamburgeren.

Jeg glemmer aldri synet, lukten og deretter smaken av det digre, luftige og ristede rundstykket, horisontalt delt med grovmalt kjøtt i midten. Som et polster mellom brødet og loffen lå en seng av sprø løk og friske tomater. Vi kunne velge mellom kniv og gaffel, eller å bruke hendene. Så gapte vi igjen. Men det viktigste var atmosfæren, stedet, tiden. Vi var trendy før vi visste hva det var. Men heldigvis hadde vi en mormor med teft.

Det skulle ta enda et tiår før hamburgeren erstattet klassikerne i norske restauranter; karbonadesmørbrødet. Den grå lille retten vi måtte kjøpe for å få øl, den gang det var noe som het spiseplikt. Moten gikk likevel ikke restaurantene helt forbi. I mer enn et tiår etter kunne den som bestilte hamburger på en norsk kafé få en grå brødskive med kjøttkake, overhelt med brun saus. Bare amerikanske turister ble forbauset over det.

Siden den gang har det kommer mange burgergimitasjoner, med MacDonalds slimete og bleike produkter som standard. Nå har den nådd gourmetenes tidsalder, hvor burgerelskende borgere har forsøkt alt, inklusiv å lage sin egen på kjøkkenbenken, med all verdens kreativitet og de aller beste råvarer ICA kan by på. Men til ingen nytte. Den ekte burgeren er ugjenkallelig, som de store øyeblikkene alltid er.

Men var den virkelig så bra? Ikke spør. Jeg vil ikke tenke på hvor mye sukker det var i hamburgerbrødet i 1959, eller hvor mye kjemikalier det var i kjøttet. Min skepsis har kommet med livserfaring, og kan ikke forurense barndommens gleder. Den holdningen deler jeg med en hel verdens unge, kritikkløse konsumenter. En av verdens enkleste matretter er blitt et ikon, og dermed en klisjé. Og klisjeer er avgjort best når de er ferske. Vel bekomme!

Denne bloggen er hentet fra boken min «I krig for fred» som kom ut i 2008. Du finner resten av artikkelen her.

http://bokr.no/wp-content/uploads/2011/08/historien.pdf

Denne bloggen er hentet fra forordet til boken min «I krig for fred» som kom ut i 2008. Du finner resten av artikkelen her.

Jeg ser vantro på sendingen fra NRK-tv, på Breviks oppblåste steinansikt, den barnslige mimikken, og på motsatt side – den spede og pent blonde aktor som leser opp innledningen. Mens hun leser blir hennes tale sensurert, ikke ved pipelyd, men ved at lyden faller bort. Dermed oppstår en serie korte stumfilmsekvenser. Visstnok for å skjerme pårørende. Det er som et absurd teater hvor retten er på sidelinja og alle spørsmålene peker mot et enormt vakuum, et eksistensens svarte hull hvor den egentlige handlingen utspiller seg. I denne stillheten finner vi verken rettens, medienes eller Breiviks teater, men i beste fall et rom for vår felles bearbeiding av det uforståelige.

I de påfølgende varetektsfremstillingene har Breviks entre vært like spektakulær som absurd. Ved første visning fikk vi se ham løfte armene med håndjern på i et slags seierstegn. Maskeraden ble komplett da han titulerte seg selv som «justitiarius i Knights Templar». I ukene som gikk spankulerte han marionetteaktiv gjennom hans regisserte bildegalleri, oppdresset i falske uniformer. Bilder som var fra planleggngstiden, hvor han øvde seg i å være iskald, arrogant og uten snev av tvil foran sin hjerteløse misjon. Det var som en operettefigur sto fram i full virkelighet, i et univers uten anger eller Gud, uten medfølelse med menneskebarna han har myrdet. .

I løpet av de siste seks månedene siden urdåden har det vært relativt stille fra fengselscella, bortsett fra noen enkeltstående dekreter som er formidlet gjennom hans advokater. Vi har fått tid til å svelge sjokket, og telle våre døde, sårede og antall spaltemillimetere, men har fortsatt ikke fått opp et forståelig bilde av hva som rammet oss.

De siste bitene i dette meningsløse puslespillet handler om Breiviks personlige historie; om hvordan han iscenesetter den ensommes kamp, med kopiert misjon fra Internett, oppdiktet meningsfylde og fantasiskapte ”brothers in arms”. Når psykiaterne kom med sin rapport ble han en identifiserbar figur; en psykiatrisk prototyp – det sårede barnet som vokste til å bli en Napoleon fra Helvete. Den gale onde mot alle. Men puslespillet går ikke opp, selv etter at vi tror vi har fått alle bitene på plass.

Det unike ved det hele er hans totale alenegang, at han verken hadde tekniske eller pyskologiske pådrivere. Bortsett fra det fulgte han terroristens mønster: Etter nitid og samvittighetsløs planlegging, og utblinking av det svakeste ledd i styremakten, entret han scenen med overrumplende kraft. Han oppfylte tragedien i ytterste konsekvens, ved å ramme barna, og sånn innskrive seg i den absolutte ondskapens historie.

Erkjennelsen av at ondskapen finnes, kan enten føre oss over i religiøse grublerier, eller i en kollektiv traumetilstand hvor ingen medisiner hjelper. For å beholde fotfestet har vi prøvd det meste. AUF-fellesskapets ungdommelige kjærlighetserklæringer, arbeiderpartiets kollektive riter, blomsterhavets besvergelse, kirkens historiske rammer og psykiatriens vaklende konklusjoner.

Prosessen har vist oss at vårt univers fortsatt har sorte hull; at vårt velstandsstamfunn ikke er nok til gi mening til livet. Da prøver vi oss med å si at breiviksaken ikke dreier seg om ondskapen som vesen, men som handling. Handling som kan straffes. Dermed står bare ett spørsmål igjen; om han var tilregnelig eller utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En formalistisk vri som kan se ut til å bli en gordisk knute i vår kollektive bevissthet.

Nå er det Retten som er iscenesatt, og oppgaven er å manifestere at i hvert fall rettsstaten vil bestå, og at vi fortsatt skal kunne stole på vår sunne fornuft. Men heller ikke Retten kontrollerer universet. Ordene og bildene fra rettssalen blir virvlet ut i media og blandet med de etterlattes såre rop. Det hele blir akkompagnert av verdens massemedier som lurer på når vi som nasjon skal erkjenne syndefallet.

Vi har spist av narsissismens eple, men insisterer på å fortsatt få bo i paradiset. En sånn nasjon er for god til å være sann, tenker mange, og lurer på om vi er fanget av vår egen brustne illusjon. Vil vi tåle den brutale sannheten? Vi, som har fornektet vikingenes erobringer og knapt tør nevne Vidkun Quisling? Vi som skal frelse kvinnene i Afghanistan ved å sende spesialsoldater, som ikke er i «krig» men i «operasjoner». Vi som har som politisk mål å utrydde alle trafikkulykker?

Midt i det det norske selvbildet; Breiviks steinansikt på fjernsynsskjermen, det uskyldstomme blikket, de pedantiske utsagnene, formelt tilsynelatende fornuftige, som om han spiller rollen som mann med forstand. Vi skriver 16. april 2012. Scenen er satt. Breivik har skrevet scenariet, men forstår ikke det som skjer. Vi andre forstår hva som skjer, men ikke scenariet. Det vil vi forhåpentligvis aldri gjøre.

Jeg ble minnet om denne historien da fagbladet Journalisten i februar 2012 kunne melde om noe så sjeldent som en klassisk rumpefeide. Historien ble offentliggjort i Farsund avis, som kommenterte et offentlig arrangement på Lyngdal hotell. En indignert redaktør kunne melde at hotelldirektøren uventet trakk ned buksene og viste rumpe til publikum.

Det viste seg snart at redaktøren hadde misforstått vitale detaljer i historien. Dermed kom han i skade for å gjøre en smakløs, men uskyldig spøk til syndefall. Nå satt også hans bukser løst. Det var uklokt, men like fullt forståelig at redaktøren i avisproduksjonens hete fant det fristende å droppe omveien om kildekritikk.

Det lukter stjålet flesk og narkotika, som gamle redaktør Arnesen i avisa Sogningen tenkte da han fikk øye på to frekke unge menn fra Østlandet. Jeg tror året var 1968, og vet at en av dem var meg. Den sommeren skulle jeg og en kamerat på haiketur i Sogn. Fra Bergen dro vi med den gamle sognebåten innover fjorden.

Om bord ble vi kjent med noen pene jenter som skulle inn og jobbe på hotellet i Balestrand, og slo følge med dem dit. Sommeren var heit, vi vandret i lyse netter, flørtet med stedets unge damer, sov ute i soveposer på en trebrygge over det grønne brakkvannet begynte å føle at det var et blivende sted.

Sommerfreden ble brutt av et oppslag i Sogningen/Sogns avis med overskriften ”Frekke fantar frå Austlandet”. Vi stirret vantro på den fete skriften.  Den handlet om oss, og fortalte at vi hadde slått oss ulovlig ned i ei løe på Balholm, og blitt jaget bort derfra av eieren. Men vi ga oss ikke med det, for vi dukket snart opp på hotellet for å låne LP-plater til en dansetilstelning et annet sted i bygda. Artikkelen sluttet med at ”No får me vona at de frekke fantane har reist vidare til ein annan stad.”

Sakens bakgrunn var at vi kvelden før hadde vi fått den ideen ut at vi skulle arrangere diskotek på bygdelokalet, og dro til hotellet for å hente LP-plater vi skulle få låne hos en av de ansatte. Samtidig, på hotellet, var det innviing av det nye svømmebassenget. Da vi to langhårede ungdommer kom ned i resepsjonen med armene fulle av LP-plater, var det full fest. Vi støtte på hotelldirektøren og måtte forklare saken for ham.

I hotellets lobby var også lokalavisens redaktør, en mann med navnet Arnesen. Som vanlig hadde han fått mye å drikke under festen. Likevel klarte han å snappe opp noen brokker av samtalen. Og da han kom til redaksjonen, noterte han friskt etter hukommelsen.

Det hele kunne ha endt som en uhøytidelig avisspøk, men snart våknet bygdedyret på Balholm. Det hadde ulmet i flere av hodene til tenåringsfedrene, og nå var det en som hadde fått nok. Morgenen etter, mens vi fortsatt lå på vår lille trebrygge i soveposene, ble vi vekket av at faren til en av jentene vi vanket med kom stormende med larm og skrik. Han slo og sparket i lufta over oss og truet oss med juling. Men heldigvis holdt ikke motet helt fram.

Så kom ryktene, som kunne fortelle at vi hadde stjålet flesk fra en løe og gjort mye annet merkelig. I et forsøk på å redde vårt eget, og ikke minst jentenes omdømme, dro vi til redaktøren for å kreve dementi. Avisredaksjonen lå på Hermansverk, hvor vi fant en omfangsrik mann i grå dress bak et skrivebord. Til vår overraskelse var også han austlending som oss. Han var vennlig og lyttet, mens øyene hans glitret som om det var dagens rett som var ankommet.

Neste dag forsto vi hvorfor. Dementiet hadde overskriften ”Dei ’frekke fantane’ har ikkje stole flesk eller røykt narkotika på Balholm.” Det beroliget ikke de lokale tenåringsfedrene.

Da kvelden kom og vi igjen skulle møte de søte sognejentene, så vi en gruppe på fire voksne menn som tydelig patruljerte i den lille gatestumpen i Balestrand. En av jentene kom og advarte oss om at det var noen som drakk seg til mot. Om ikke vi var redde for følgene, var hun det. ”Han far vert galen, og eg er redd han kan gjera seg heilt bort”, sa hun. Det var vårt første møte med både pressemonsteret og bygdedyret, og vi skjønte at nå var det bare å dra videre.

Sånn havnet jeg og min kamerat i en flesk- og narkotika-feide, men ble altså ikke tatt med buksa nede. Den posisjonen vi tapte, kunne vi unnvære. For sommerens haikende gutter var det stadig nye veikryss med nysgjerrige småjenter som ville hilse på oss. Fedrene kunne tatt det med ro, for vi var kanskje frekke fanter, men farlige var vi ikke.

Det lå atskilling mer kjødelig tyngde bak den første, legendariske rumpefeiden her i landet. Den oppsto da Dagbladets stjernejournalist Arne Hestenes i 1977 skulle anmelde filmen Åpenbaringen av Vibeke Løkkeberg. For ham ble den allerede tvilsomme filmopplevelsen ødelagt av en ikke helt ung, men desto mer omfangsrik damerumpe. Baken tilhørte lyrikeren Marie Takvam, som var skuespiller for anledningen.

Dagbladets filmanmelder hisset seg opp til en form for estetisk raseri, hvor han beklaget at man i det hele tatt kunne vise noe sånt på lerretet. Utblåsningen startet en debatt som innvarslet at kvinnesaken var i ferd med å gå inn i en ny æra, og at her var det Hestenes, og ikke Takvam eller Løkkeberg, som skulle bli stående på kulturhistoriens sidelinje.

Begrepet ”rumpefeide” var forresten en historisk allusjon til en ”hanskefeide” som en sprang ut av diskusjonen etter Bjørnstierne Bjørnsons stykke «En Handske» i 1883. Men den gang ble jo alt om moral og politikk.

Dagens rumpefeide i Farsund er fortsatt uløst, selv om sannheten etter hvert har kommet for en dag. Det Hotelldirektøren skal ha vist fram var en løs plastrumpe, som i farten ble tatt for å være kjødelig. Det hele var en intern spøk blant gjester på hotellets faste og populære ”husker du”-arrangement. Nå mente direktøren at avisen har skadet hotellets renommé, og truet med å bringe saken inn for Pressens faglige utvalg.

Pressehistorien er ikke bare full av fjær som blir til høns (eller private skytsengler) men også av både kjødelige og politiske skrøner. Flere tiårs satsning på journalistikken som profesjon ser ikke ut til å ha endret så mye på det, annet enn å skape enda mer innhold i en flom av mediekanaler. Det meste av det som lett underholdningsstoff. Og fortsatt kaller vi det journalistikk.

Det spørs om ikke både Farsunds avis og hotellet har måttet gå i seg selv om dagen, men vi kan trøste dem begge med at tabben antagelig er fort glemt. Det gjelder de fleste bagateller, hvis de da ikke er så morsomme at de blir foreviget i den lokale vitsefloraen. Men da kalles det vel ikke lenger journalistikk?

PS. I likhet med journalistene i historiene ovenfor burde jeg selv underkastet min sognehistorie den samme strenge kildekritikk som de andre. Men det unngår jeg behendig ved å kalle det en blogg, for tiden ikke underlagt noen redaktør. Korrigeringer fra lokalkjente mottas likevel med takk.

De minst tvilsomme kildene er bl.a

Bergens tidende 2012: Rumpefeide ryster italienerne

Journalisten 2012: Redaktør tatt med buksa nede.

Journalisten 2012: Horestrid og LO-journalist.

Dagbladet 2012: Kvalmende hersketeknikk.

Dagbladet2012: Hviskeleken

Vox Populi 2006: Om bloggere, rumper, FrP, SAS og sånn

I.
Fru Szymborska ( eller får jeg si Wislava)?
Meg minner du om min bedrevitende bestemor
som kledde oss nakne ved å trekke i usynlige tråder.
Som fikk oss alle til å drikke tran med løfte
om skarpere lut. Som lot oss forstå
kjærligheten ved sin nærværende tanke.

Du som ser at englene har mistet sine vinger
og at alderdommen har en egen bittersøt kraft
bare den som lever får se. Utålmodig setter du
opp en vegg for å vise oss det grenseløse. Du tar oss
inn i et rom ved å dissekere utsikten. Du åpner døren
ved å stenge den tydelig.

II.
Jeg ser gjennom dine klare grå øyne som jeg
aldri har sett. Bildene som ikke er i noe galleri.
Ord som står åndeløse utenfor museet med sine
skarpe profiler mot det hvite.
Meningsløst hvite.

Og hele tiden: Denne gjenstridige rytmen i dine
skarpe linjer. Historiens kjølige drag
gjennom rommet.. Din smerte ved å skrive
om dette. Muligheten til å forevige.
Den forgjengelige håndens hevn.

III.
Jeg er ikke din bestemor, sier Wislava.
Du har ingen rett til å kreve min kjærlighet.
Dine ord lukter av besvergelser og metaforene
smaker av strikketøy og grå papp. Og hvem
har gitt deg retten til å sitere mine dikt?

Er mine tanker gråere enn dine?
Har øynene mine rynker som ikke din sjel har?
Har mitt liv sår som blødere ikke har overlevd?
Du vet ikke selv hvor mye de tomme
hendene dine rommer.

IV.
Min bestemor er klok. Hun vet
hun ikke kan elske alle. Hun venter ikke på dem
fra vindu til dør. Tålmodig nesten som soluret
forstår hun at kjærligheten
ikke forstår og tilgir
det kjærligheten aldri ville tilgi.

 Publisert i Morgenbladet 10.02.2012.

Kommentar: Da den polske poeten Wislava Szymborska (1923 – 2012) fikk Nobelprisen i litteratur i 1996, kom et utvalg av hennes dikt på norsk i samlingen Utsikt med et sandkorn (oversatt av Ole Michael Selberg) som igjen ga inspirasjon til dette diktet. Det ble likevel publisert første gang 10. februar 2012, rett dager etter Wislava Szymborskas død.

Gjennom de siste tiårene er det blitt framdyrket et bilde av et menneskelig hankjønn som insisterer på å spise usunn mat, er innadvendt og følelseshemmet, tar unødig risiko og utgjør en fare både for seg og sine omgivelser. Da er det jo bare logisk at denne atferden gir menn høyere kreftdødelighet enn kvinner. Sånn kan virkeligheten leses ut fra Stortingsmelding og andre offentlige dokumenter. Problemet er bare at den siste påstanden mangler vitenskaplig bevis.

Interessen for menn og kreft oppsto hos meg da jeg og to andre mannlige kreftpasienter havnet på samme firemannsrom på Radiumhospitalet i november 2007. Vi var der for å få cellegift, og sto foran et tøft halvår som pasienter. Lenket til behandlingsapparatet fant vi et sårt tiltrengt fellesskap, og kalte oss Strålekameratene. Under oppholdet opplevde vi at Kreftforeningen lanserte kampanjen ”Menn og kreft”. På hjemmesiden deres fant jeg da følgende påstand:

«Menn har betydelig høyere dødelighet av kreft enn kvinner, og ifølge undersøkelser skyldes det at menn er redde for sykdom og svakhet, og derfor lite flinke til å snakke om sykdom, noe som igjen fører til at de går sjelden til legen og derfor har mer fremskreden kreft når de kommer til behandling.»

Hvem har skyld?

Ved første øyekast kunne argumentasjonen virke logisk, men samtidig for drøy til å være sann. Hvor kom påstanden fra, og hvor var faktaene som underbygget den? Ett år senere, da jeg hadde ristet av meg sykehuslukten, begynte jeg å arbeide med boken om Strålekameratene. Da kom jeg over den hittil siste Stortingsmeldingen (nr. 8. 2008-2009) om helse. Her videreføres argumentasjonsrekken om at menn selv kan være skyld i sin tidligere død, og kildene er bl.a. Kreftforeningen. Stortingsmeldingen nevner riktignok at kvinner har flere plager enn menn, og bruker mer piller osv., men så kommer følgende kraftsalve om menn og helse:

«Talet på mannsspesifikke sjukdomstilfelle (især prostata- og testikkelkreft) aukar, og menn har særleg høg dødsrisiko som følgje av ulykker. Menn er overrepresenterte i sjølvmordsstatistikken, og psykiske problem blant menn synest å vere underbehandla. Nyare forsking viser at éin av fire foreldre som gjennomgår eit samlivsbrot, blir sjukmeld etter brotet. Dette rammar mange menn.»

Det er som å være med i en ”finn fem feil”-konkurranse, hvor den som mener mannen er ok får null poeng. Selv om hver av påstandene i sitatet nok kan ha en form for statistisk underlag, fremstår helheten for meg som nokså tendensiøs til å være i et offentlig dokument. Og jeg spurte meg selv hva som var hensikten – å pålegge mannen skyld? Som kreftpasienter var jeg og strålekameratene i en tilstand hvor immunsystemet er svekket på alle felt, og påstanden traff oss midt i den dårlige samvittigheten. Jeg måtte finne ut hva som lå bak.

Jakt på fakta

Etter uker med dokumentlesning og intervjuer med kirurger, onkologer og kjønnsforskere, sto jeg fortsatt igjen med bekreftende, men ulne svar. Da møtte jeg professor Sophie Fosså, spesialist på menn og kreft, på Radiumhospitalet, og stilte det samme spørsmålet: Kan man tilskrive mannens høyere dødelighet at han kommer senere til legen og derfor har en mer fremskreden kreftdiagnose enn kvinner?

”Nei”, sa Fosså kontant, ”Det er ikke bevist. Jeg vet at Kreftforeningen har påstått at det er sånn, men å sammenligne kvinner og menns kreftsykdom blir feil. Det går ganske enkelt ikke å sammenligne brystkreft og prostatakreft. Selv når kvinner og menn har samme type kreft, kan den arte seg ulikt for de to kjønnene. Det er sikkert mulig å forske på dette, men det er ikke blitt gjort. I mangel av bevis gjentar man bare en hypotese til man tror den er sann.”

Etter samtalen med Fosså ble jeg virkelig betenkt. Det er et anerkjent prinsipp at forskning kan brukes som grunnlag for, men ikke til å legitimere den politikken som føres. Her ser det ut for at myndigheter og kreftforeningen ”tolket kvalitative funn urimelig langt”, som en kjønnsforsker formulerte det i en samtale. Sånn blir myter til fakta.

Sykdom som straff

Gjennom det siste tiåret har det blitt framdyrket et bilde av mannen som en ubehjelpelig figur som ikke vet sitt eget beste. Derfor ødelegger han helsen sin og får tidlig kreftdød som straff. Nå kan vi i hvert fall avkrefte at det er grunnen til vår noe høyere kreftdødelighet. Likevel er det et faktum at menn dør tidligere enn kvinner, enten det skyldes sykdom, ulykker eller alderdom.

Men er det mannens skyld? Noe av forskjellene i levealder tilskrives kjønnets biologiske egenart, som for eksempel testosteron, og har hittil ikke fått noen helhetlig forklaring. En konsekvens av dette er at han er fysisk sterkere, har farligere jobber og driver med mer dristige hobbyer osv. Han er med andre ord mer villig til å ta risiko enn kvinner.

Spørsmålet er om denne egenskapen anses som verdifull i vårt samfunn. Det er antagelig lenge til kvinnene dominerer i risikofylte posisjoner internasjonale businessledere, nordsjødykkere, anleggsarbeidere, brannmenn og spesialsoldater. Men uansett kjønn burde disse gruppene ha krav på å behandles ut fra faktiske forhold, og ikke stemples ut med fordommer og negative myter.

Fra myte til politikk

Etter at jeg begynte å arbeide med boka om Strålekameratene høsten 2008, har Kreftforeningen slettet det famøse sitatet fra sin hjemmeside. Både i foreningenes informasjon og i offentlige dokumenter brukes nå mer forsiktige vendinger. I massemediene og på Internett dukker det likevel stadig opp referanser til den påståtte vitenskaplige sannheten om menn og kreft. Det tyder på at påstanden om menns selvforskyldte død er rotfestet i vår kollektive bevissthet, og dermed en levende myte.

Det avgjørende spørsmålet er om diss forestillingene får normativ kraft. Med andre ord, om fordommene smitter fra teori til praktisk politikk. Jeg kan tilføye at ingen av strålekameratene følte oss diskriminert i helsevesenet på grunn av vårt kjønn. Men da jeg spurte en kvinnelig kjønnsforsker om hennes opplevelse, betrodde hun meg at det er betydelig vanskeligere i dag å få midler til forskning på menns helse enn på temaer som angår kvinner.

Vi venter spent på neste stortingsmelding.

——————————————-

Mer:

Publisert som kronikk i Dagsavisen 31.01.2012
Kommentarer ved bl.a. Anne Lise Ryel (Kreftforeningen).
Følg Strålekameratene på FaceBook.

Etter fire år er kreftoverlevere 80 prosent friske, i følge legenes definisjon. Gjensyn med strålekameratene vekker både savn og glede, og summen er 100 prosent liv.

Trodde aldri at halvgamle menn med kreft skulle bli et offentlig frokosttema, men nå skjedde det i TV2. Litt fortumlet og fortsatt sminket står jeg etterpå i morgenvrimmelen på Karl Johan. Jeg har vært gjennom en hyggelig prat med programleder Jan-Øyvind Helgesen, og Marianne Inez Lien, som var eksperten på temaet (takk for godt selskap, Marianne). Før praten, i venterommet, herjet et halvt dusin oppstæsja damer som sprutet sjampanje og forberedte en bursdagsoverraskelse for Mia Gundersen. Midt i parfymeskyen lurte jeg et øyeblikk på om jeg var kvotert inn for å holde den mannlige programlederen med selskap, men skjønte snart at TV2-gjengen virkelig var opptatt av Strålekameratene. Nå, vel tilbake foran skrivemaskinen sender jeg en takk til morgenfuglene i TV2. Og takk til alle mine venner, både de som så på TV2 og de som holdt på med noe helt annet. Fortsatt god torsdag, folkens!