Debatten om hvem som ropte «hore!» da Trettebergstuen skulle promotere vikardirektivet, og om forfatteren Hanne Nabintu Herland er en seriøs religionshistoriker, kan ses som heroiske forsøk på å ta et oppgjør med fenomenet. Men de må alltid gi tapt, for sensasjonsmakeriet føyer seg inn i en tradisjon som alltid har utgjort en stor del av journalistikken, tross de siste tiårenes profesjonalisering.

Et klassisk, men like fullt uskyldig eksempel på ryktejournalistikk kom da fagbladet Journalisten før helgen presenterte en rumpefeide anno 2012. Historien utspilte seg i Farsund avis, og på et offentlig arrangement som nylig fant sted på Lyngdal hotell. En indignert redaktør kunne melde at hotelldirektøren uventet trakk ned buksene og viste rumpe til publikum. I virkeligheten var det en nokså grov spøk, som redaktøren hadde misforstått. Så nå satt også hans bukser løst.

Det er både journalistisk og menneskelig forståelig at redaktøren måtte ha med denne historien  sin avis,  og at det i tidsfristens hete var fristende å droppe omveien om kildekritikk. Det er dypt menneskelige egenskaper som tvinger seg fram. Og det er ikke alltid så uskyldig eller åpenbart komisk.

Det lukter flesk og narkotika, som en gammel redaktør i Sogningen tenkte for mer enn førti år siden da han fikk øye på to frekke unge menn fra Østlandet. En av dem var meg. Det var i 1967, hvis jeg husker rett. Jeg og en kamerat var på haiketur i Sogn, og da vi møtte noen pene jenter på kaia, slo vi oss ned noen dager i Balestrand. Sommeren var heit, vi vandret i lyse netter, flørtet med stedets unge damer, sov ute i soveposer på en trebrygge og begynte å føle at det var et blivende sted.

Sommerfreden ble brutt av et oppslag i Sogningen/Sogns avis med overskriften ”Frekke fantar frå Austlandet”. Vi stirret vantro på avisforsiden. Historien var om oss! Med krigstyper på forsiden fortalte den at vi hadde slått oss ulovlig ned i ei løe på Balholm. En av de rare tingene vi hadde gjort var å låne LP-plater på hotellet. Artikkelen sluttet med at ”No får me vona at de frekke fantane har reist vidare til ein annan stad.”

Sakens bakgrunn var at det kvelden før hadde vært innviing av det nye svømmebassenget på hotellet. Uavhengig av dette hadde vi funnet ut at vi skulle arrangere diskotek på bygdelokalet, og dro til hotellet for å hente LP-plater vi skulle få låne hos en av de ansatte. Da vi to langhårede ungdommer kom ned i resepsjonen med armene fulle av LP-plater, var det full fest. Vi støtte på hotelldirektøren og måtte forklare saken for ham. Der var også lokalavisens redaktør. Som vanlig hadde han fått mye å drikke under festen. Likevel klarte han å snappe opp noen brokker av samtalen. Og da han kom til redaksjonen, noterte han friskt etter hukommelsen.

Det hele kunne ha endt som en lettsindig avisspøk, men snart våknet bygdedyret på Balholm. Nå var det noen av fedrene i bygda som hadde fått nok. Morgenen etter ble vi vekket av faren til en av jentene vi vanket med. Han kom stormende ned på brygga hvor vi lå i soveposene og sov, og truet oss med juling. Men heldigvis holdt ikke motet helt fram.

Så kom ryktene, som kunne fortelle at vi hadde stjålet flesk fra en løe og gjort mye annet merkelig. I et forsøk på å redde vårt eget, og ikke minst jentenes omdømme, dro vi til redaktøren for å kreve dementi. Avisredaksjonen lå på Hermansverk, hvor vi fant en omfangsrik mann i grå dress bak et skrivebord. Til vår overraskelse var også han austlending som oss. Han var vennlig og lyttet, mens øyene hans glitret som om det var dagens rett som var ankommet.

Neste dag forsto vi hvorfor. Dementiet hadde overskriften ”Dei ”frekke fantane” har ikkje stole flesk eller røykt narkotika på Balholm.” Det beroliget ikke våre omgivelser. Da kvelden kom og vi igjen skulle møte de søte sognejentene, så vi en gruppe på fire voksne menn som så ut som de patruljerte i den lille gatestumpen i Balestrand. En av jentene kom og advarte oss om at det var noen som drakk seg til mot. Om ikke vi var redde for følgene, var hun det. ”Han far vert galen, og kan gjera seg heilt bort”, sa hun.

Det var vårt første møte med både pressemonsteret og bygdedyret, og vi skjønte at nå var det bare å dra videre.

Sånn havnet jeg og min kamerat i en flesk- og narkotika-feide, men ble altså ikke tatt med buksa nede. Den posisjonen vi tapte, kunne vi unnvære. For sommerens haikende gutter var det stadig nye veikryss med nysgjerrige småjenter som ville hilse på oss. Fedrene kunne ta det med ro, for vi var kanskje frekke fanter, men farlige var vi ikke. Vi var fortsatt for unge til å være noen alvorlig trussel mot damenes dyd.

Det lå atskilling mer kjødelig tyngde bak den første rumpefeiden her i landet, som kom da Dagbladets stjernejournalist Arne Hestenes i 1977 skulle anmelde filmen Åpenbaringen av Vibeke Løkkeberg. For ham begrenset synsopplevelsen seg til en ikke helt ung, men desto mer omfangsrik damerumpe. Baken tilhørte lyrikeren Marie Takvam, som var skuespiller for anledningen.

I Dagbladets kulturspalter ble Hestenes’ opphisselse til en form for estetisk raseri, og så fulgte en debatt som innvarslet at feminismen var i ferd med å nå en ny æra, og at det var Hestenes, og ikke Takvam eller Løkkeberg, som ble stående på kulturens sidelinje.

Begrepet ”rumpefeide” var forresten en historisk allusjon til en ”hanskefeide” som en sprang ut av diskusjonen etter Bjørnstierne Bjørnsons stykke «En Handske» i 1883. Men den gang ble jo alt politikk.

Dagens rumpefeide er fortsatt uløst, selv om sannheten etter hvert har kommet for en dag. Hotelldirektøren skal nemlig ikke ha vist sin egen kjødelige, men en løs plastrumpe. Det hele var en intern spøk blant gjester på hotellets faste ”husker du”-arrangement. Nå mente han at avisen har skadet hotellets renommé, og truet med å bringe saken inn for Pressens faglige utvalg.

Det spørs om ikke både Farsunds avis og hotellet har måttet gå i seg selv om dagen, men vi kan trøste dem begge med at tabben antagelig er fort glemt. Det gjelder de fleste bagateller, hvis de da ikke er så morsomme at de blir foreviget i den lokale vitsefloraen. Men da kan det vel ikke lenger kalles journalistikk?

PS. Du finner hele historien om den ferskeste rumpefeiden i Journalisten på nett.

I.
Fru Szymborska ( eller får jeg si Wislava)?
Meg minner du om min bedrevitende bestemor
som kledde oss nakne ved å trekke i usynlige tråder.
Som fikk oss alle til å drikke tran med løfte
om skarpere lut. Som lot oss forstå
kjærligheten ved sin nærværende tanke.

Du som ser at englene har mistet sine vinger
og at alderdommen har en egen bittersøt kraft
bare den som lever får se. Utålmodig setter du
opp en vegg for å vise oss det grenseløse. Du tar oss
inn i et rom ved å dissekere utsikten. Du åpner døren
ved å stenge den tydelig.

II.
Jeg ser gjennom dine klare grå øyne som jeg
aldri har sett. Bildene som ikke er i noe galleri.
Ord som står åndeløse utenfor museet med sine
skarpe profiler mot det hvite.
Meningsløst hvite.

Og hele tiden: Denne gjenstridige rytmen i dine
skarpe linjer. Historiens kjølige drag
gjennom rommet.. Din smerte ved å skrive
om dette. Muligheten til å forevige.
Den forgjengelige håndens hevn.

III.
Jeg er ikke din bestemor, sier Wislava.
Du har ingen rett til å kreve min kjærlighet.
Dine ord lukter av besvergelser og metaforene
smaker av strikketøy og grå papp. Og hvem
har gitt deg retten til å sitere mine dikt?

Er mine tanker gråere enn dine?
Har øynene mine rynker som ikke din sjel har?
Har mitt liv sår som blødere ikke har overlevd?
Du vet ikke selv hvor mye de tomme
hendene dine rommer.

IV.
Min bestemor er klok. Hun vet
hun ikke kan elske alle. Hun venter ikke på dem
fra vindu til dør. Tålmodig nesten som soluret
forstår hun at kjærligheten
ikke forstår og tilgir
det kjærligheten aldri ville tilgi.

 Publisert i Morgenbladet 10.02.2012.

Kommentar: Da den polske poeten Wislava Szymborska (1923 – 2012) fikk Nobelprisen i litteratur i 1996, kom et utvalg av hennes dikt på norsk i samlingen Utsikt med et sandkorn (oversatt av Ole Michael Selberg) som igjen ga inspirasjon til dette diktet. Det ble likevel publisert første gang 10. februar 2012, rett dager etter Wislava Szymborskas død.

Gjennom de siste tiårene er det blitt framdyrket et bilde av et menneskelig hankjønn som insisterer på å spise usunn mat, er innadvendt og følelseshemmet, tar unødig risiko og utgjør en fare både for seg og sine omgivelser. Da er det jo bare logisk at denne atferden gir menn høyere kreftdødelighet enn kvinner. Sånn kan virkeligheten leses ut fra Stortingsmelding og andre offentlige dokumenter. Problemet er bare at den siste påstanden mangler vitenskaplig bevis.

Interessen for menn og kreft oppsto hos meg da jeg og to andre mannlige kreftpasienter havnet på samme firemannsrom på Radiumhospitalet i november 2007. Vi var der for å få cellegift, og sto foran et tøft halvår som pasienter. Lenket til behandlingsapparatet fant vi et sårt tiltrengt fellesskap, og kalte oss Strålekameratene. Under oppholdet opplevde vi at Kreftforeningen lanserte kampanjen ”Menn og kreft”. På hjemmesiden deres fant jeg da følgende påstand:

«Menn har betydelig høyere dødelighet av kreft enn kvinner, og ifølge undersøkelser skyldes det at menn er redde for sykdom og svakhet, og derfor lite flinke til å snakke om sykdom, noe som igjen fører til at de går sjelden til legen og derfor har mer fremskreden kreft når de kommer til behandling.»

Hvem har skyld?

Ved første øyekast kunne argumentasjonen virke logisk, men samtidig for drøy til å være sann. Hvor kom påstanden fra, og hvor var faktaene som underbygget den? Ett år senere, da jeg hadde ristet av meg sykehuslukten, begynte jeg å arbeide med boken om Strålekameratene. Da kom jeg over den hittil siste Stortingsmeldingen (nr. 8. 2008-2009) om helse. Her videreføres argumentasjonsrekken om at menn selv kan være skyld i sin tidligere død, og kildene er bl.a. Kreftforeningen. Stortingsmeldingen nevner riktignok at kvinner har flere plager enn menn, og bruker mer piller osv., men så kommer følgende kraftsalve om menn og helse:

«Talet på mannsspesifikke sjukdomstilfelle (især prostata- og testikkelkreft) aukar, og menn har særleg høg dødsrisiko som følgje av ulykker. Menn er overrepresenterte i sjølvmordsstatistikken, og psykiske problem blant menn synest å vere underbehandla. Nyare forsking viser at éin av fire foreldre som gjennomgår eit samlivsbrot, blir sjukmeld etter brotet. Dette rammar mange menn.»

Det er som å være med i en ”finn fem feil”-konkurranse, hvor den som mener mannen er ok får null poeng. Selv om hver av påstandene i sitatet nok kan ha en form for statistisk underlag, fremstår helheten for meg som nokså tendensiøs til å være i et offentlig dokument. Og jeg spurte meg selv hva som var hensikten – å pålegge mannen skyld? Som kreftpasienter var jeg og strålekameratene i en tilstand hvor immunsystemet er svekket på alle felt, og påstanden traff oss midt i den dårlige samvittigheten. Jeg måtte finne ut hva som lå bak.

Jakt på fakta

Etter uker med dokumentlesning og intervjuer med kirurger, onkologer og kjønnsforskere, sto jeg fortsatt igjen med bekreftende, men ulne svar. Da møtte jeg professor Sophie Fosså, spesialist på menn og kreft, på Radiumhospitalet, og stilte det samme spørsmålet: Kan man tilskrive mannens høyere dødelighet at han kommer senere til legen og derfor har en mer fremskreden kreftdiagnose enn kvinner?

”Nei”, sa Fosså kontant, ”Det er ikke bevist. Jeg vet at Kreftforeningen har påstått at det er sånn, men å sammenligne kvinner og menns kreftsykdom blir feil. Det går ganske enkelt ikke å sammenligne brystkreft og prostatakreft. Selv når kvinner og menn har samme type kreft, kan den arte seg ulikt for de to kjønnene. Det er sikkert mulig å forske på dette, men det er ikke blitt gjort. I mangel av bevis gjentar man bare en hypotese til man tror den er sann.”

Etter samtalen med Fosså ble jeg virkelig betenkt. Det er et anerkjent prinsipp at forskning kan brukes som grunnlag for, men ikke til å legitimere den politikken som føres. Her ser det ut for at myndigheter og kreftforeningen ”tolket kvalitative funn urimelig langt”, som en kjønnsforsker formulerte det i en samtale. Sånn blir myter til fakta.

Sykdom som straff

Gjennom det siste tiåret har det blitt framdyrket et bilde av mannen som en ubehjelpelig figur som ikke vet sitt eget beste. Derfor ødelegger han helsen sin og får tidlig kreftdød som straff. Nå kan vi i hvert fall avkrefte at det er grunnen til vår noe høyere kreftdødelighet. Likevel er det et faktum at menn dør tidligere enn kvinner, enten det skyldes sykdom, ulykker eller alderdom.

Men er det mannens skyld? Noe av forskjellene i levealder tilskrives kjønnets biologiske egenart, som for eksempel testosteron, og har hittil ikke fått noen helhetlig forklaring. En konsekvens av dette er at han er fysisk sterkere, har farligere jobber og driver med mer dristige hobbyer osv. Han er med andre ord mer villig til å ta risiko enn kvinner.

Spørsmålet er om denne egenskapen anses som verdifull i vårt samfunn. Det er antagelig lenge til kvinnene dominerer i risikofylte posisjoner internasjonale businessledere, nordsjødykkere, anleggsarbeidere, brannmenn og spesialsoldater. Men uansett kjønn burde disse gruppene ha krav på å behandles ut fra faktiske forhold, og ikke stemples ut med fordommer og negative myter.

Fra myte til politikk

Etter at jeg begynte å arbeide med boka om Strålekameratene høsten 2008, har Kreftforeningen slettet det famøse sitatet fra sin hjemmeside. Både i foreningenes informasjon og i offentlige dokumenter brukes nå mer forsiktige vendinger. I massemediene og på Internett dukker det likevel stadig opp referanser til den påståtte vitenskaplige sannheten om menn og kreft. Det tyder på at påstanden om menns selvforskyldte død er rotfestet i vår kollektive bevissthet, og dermed en levende myte.

Det avgjørende spørsmålet er om diss forestillingene får normativ kraft. Med andre ord, om fordommene smitter fra teori til praktisk politikk. Jeg kan tilføye at ingen av strålekameratene følte oss diskriminert i helsevesenet på grunn av vårt kjønn. Men da jeg spurte en kvinnelig kjønnsforsker om hennes opplevelse, betrodde hun meg at det er betydelig vanskeligere i dag å få midler til forskning på menns helse enn på temaer som angår kvinner.

Vi venter spent på neste stortingsmelding.

 (Publisert som kronikk i Dagsavisen 31.01.2012)

Følg Strålekameratene på FaceBook.

Etter fire år er kreftoverlevere 80 prosent friske, i følge legenes definisjon. Gjensyn med strålekameratene vekker både savn og glede, og summen er 100 prosent liv.

Trodde aldri at halvgamle menn med kreft skulle bli et offentlig frokosttema, men nå skjedde det i TV2. Litt fortumlet og fortsatt sminket står jeg etterpå i morgenvrimmelen på Karl Johan. Jeg har vært gjennom en hyggelig prat med programleder Jan-Øyvind Helgesen, og Marianne Inez Lien, som var eksperten på temaet (takk for godt selskap, Marianne). Før praten, i venterommet, herjet et halvt dusin oppstæsja damer som sprutet sjampanje og forberedte en bursdagsoverraskelse for Mia Gundersen. Midt i parfymeskyen lurte jeg et øyeblikk på om jeg var kvotert inn for å holde den mannlige programlederen med selskap, men skjønte snart at TV2-gjengen virkelig var opptatt av Strålekameratene. Nå, vel tilbake foran skrivemaskinen sender jeg en takk til morgenfuglene i TV2. Og takk til alle mine venner, både de som så på TV2 og de som holdt på med noe helt annet. Fortsatt god torsdag, folkens!